Som nevnt i forrige post hadde jeg kastet inn backpacker-håndkledet, og dratt i retning Yachtklubben. Jeg hadde imidlertid lest meg til at det like i nærheten skulle finnes en ekte Japansk Teppanyaki-restaurant og DET er noe jeg liker! Ganske riktig lå den i neste kvartal og bord for én gikk veldig greit. Mens jeg satt og spiste sushien min kom det 4 andre og satt seg. Et par eldre japanske herremenn og tre lokale. Det ble tatt mye bilder og skrevet mange navn på japansk, og spesielt den ene lokale, litt tykkfalne mannen som manglet en fortann, virket å være på godt humør og pratet med veldig store bokstaver.
Etterhvert kom to til - og enda to, og tilslutt var bordet så fullt at jeg måtte begynne å flytte tallerkene mine for å gi dem plass. Det falt dem tydeligvis litt tungt for brystet, for både negere og Japanerne var kjapt ute med å unnskylde seg og beklage. Jeg derimot syns bare det var hyggelig med litt liv rundt bordet, smilte tilbake og sa no problem! Så ville de gjerne høre hvor jeg var fra og hva jeg gjorde i PGN, og ble veldig begeistret da jeg svarte Norgeq og at jeg var på ferie. "Vi har mye å lære av Norge rundt utvinning og foredling av oljen vår" sa han som manglet en fortann. "Hvordan syns du det er å feriere her i landet? Hva har du sett og gjort så langt? ville en av de nyankomne vite. Jeg pratet i vei om dette og hint, og det var tydeligvis stor stas med den norske turistene. Så lurer han ene på hva jeg heter, og de begynner å presentere seg. Det viser seg at jeg sitter til bords med Ministeren for Utdanning og Infrastruktur, tidligere Minister for Turisme og Borgermester i hovedprovinsen, en lokal entreprenør, en japansk Investor og øverste sjef for universitetet i Tokyo(!)
De er samlet for å signere en kontrakt rundt bygging av en ny bro over den bredeste elva i provinsen, et stort prosjekt med mye verdi i seg. Formalitetene unnagjøres og det insisteres på ministernivå at jeg blir værende igjen å spise og drikke med dem. En kjapp overveiing av faren for å ødelegge norges diplomatiske bånd med landet gjør at jeg takker ja til det, og praten går videre. Og som om situasjonen ikke er surrealistisk nok som den er - da maten kommer blir det stille rundt bordet, samtlige folder hendene, og så er vi i gang med en god, gammel, sørlandsk bordbønn! :D Lite visste jeg da jeg var hjemme til jul, at neste gang jeg var samlet til bordbønn før maten skulle være med flere medlemmer av sittende regjering på Papua Ny Guinea! Når det er sagt er det tydelig at det har vært drevet stor misjonærvirksomhet her over lang tid. Landet er stort sett kristent, men det fins fler menighet her enn langs hele bibelbeltet hjemme det er jeg sikker på. Adventister, baptister, mormonere, pinsevenner, Frelsesarmeen og mange fler. Godt var det at ikke jeg tilfeldigvis hadde et Vi-Menn i lomma utenpå sekken. Man risikerer nemlig å bli fengsla for å være i besittelse av pornografisk materiale her til lands, og jeg vet sannelig ikke hvor grensa går. Best ikke å ta noen sjangser. Hehe
Det ble aldri noen tur på Yachtklubben, jeg ble svippet hjem i en regjeringsbil kvart over ti, med en skriftlig invitasjon om å komme tilbake som vip-gjest i provinsen med personlig mottakelse av borgermesteren som også ville stå for hele oppholdet og fly meg rundt med helikopter og vise meg innlandet. På direkte ordre fra en tykkfallen mann som manglet en fortann, men som viste seg å være landets mest populære og innflytelsesrike politikere. Utrolig hvor mye rart man kan komme ut for!
Om jeg drar ned igjen? Helt klart. Noe annet ville være idioti, og noe jeg ville komme til å angre på til den dagen jeg ikler meg tredressen. Det er de færreste vanlige dødelighet forunt å inviteres på statsbesøk uansett hvilket land det er snakk om. Men da må jeg nok pakke en litt annen garderobe enn denne gangen her. ;-)
(Når det er sagt må badeshortsen uansett med. Som et fremgår av bildet er det ikke no tull med bassengene på hotellet her!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar