Fanastiske Timor-Leste!

Det går mot slutten av oppholdet mitt i dette bittelille landet med rundt en million innbyggere, og jeg har greid å finne noe så sært som en Internettcafé med utstyr som faktisk fungerer. Tenkte jeg skulle nytte sjangsen da til å oppdatere litt med hva som skjer, ettersom det slett ikke sikkert jeg vil være i stand til å gjøre det om noen timer. Mer om det senere.

Første dagen jeg kom hit fikk jeg som tidligere nevnt innkvartert meg på East Timor Backpackers hos en trivelig engelskmann og hans Timoresiske kone. Der bodde jeg en natt og brukte første dagen på å orientere meg litt i sentrum og prøve å komme til bunns i hva som var viktig å få gjort når først jeg var i landet. Timor-Leste er en veldig ung nasjon som først ble selvstendig i 2002, men som igjen opplevde opptøyer og i mindre borgerkriger så sent som i 2007/8. Det er med andre ord et land som virkelig strever med å komme seg på bena og som bærer preg av det hvor enn en snur seg.

Jeg var en tur bortom kirkegården i Santa Cruz hvor Indonesere henrettet hundrevis av mennesker i 1992, en hendelse som satte Øst-Timor-konflikten på kartet igjen etter å ha vært "glemt" av verden i flere år. Det er veldig pussig å gå rundt i byen som turist. Samtlige andre vestlige jeg har møtt har enten vært FN-soldater, hjelpearbeidere og frivillige, eller industrielle/diplomatiske rådgivere. Disse igjen holder seg ofte til sine egne og til jobbene sine, så jeg føler meg virkelig på upløyd mark her jeg labber rundt med ryggsekk, shorts og kamera i hånda.

Dag to var det opp grytidlig for å rekke taxibåten ut til Atauru, en liten øy som ligger en time-halvannen nord for hovedstaden Dili. Her har Australske Barry slått seg ned sammen med sin Timoresiske kone og to små tvillinger og driver lite gjestgiveri med 4 bungalower på stranda. På formiddagen var vi ute og snorklet på revene utenfor, og på ettermiddagen var det alle mann opp i lasteplanet på pick-upen og en kjøretur ned til øyas andre bosetning hvor katolske prester hadde lært opp de lokale konene i hvordan lage pizza og pasta. Så tro det eller ei, det fantes en Italiensk restaurant her ute. Føltes smått surrealistisk å sitte inne i et "ordentlig" hus og spise den type mat når man visste hva som var rett på utsiden.

Dagen etter var det opp i åttetiden og få i seg noe frokost på stranda før jeg hoppet på Taxibåten tilbake til Dili. Her fikk jeg ladet batteriene i kameraet igjen og pakket om svipptursekken før jeg føyk avgårde til bussholdeplassen. Et spørsmål som går igjen i en del situasjoner er: "Hva er prisen på et menneskeliv?" Jeg var i noen timer i går ganske sikker på at jeg hadde satt prisen på mitt eget til 16 US Dollar.

16 Dollar var det jeg sparte på å ta bussen til Baucau i stedet for å leie en motorsykkel og kjøre selv. I min enfoldighet tenkte jeg at her slipper jeg da å både lure på hvilken vei jeg skal kjøre og å vurdere ting som bensin, bekledning, parkering og annet. Alt dette er forsåvidt riktig, men om det var verdt de 16 dollarne er jeg smått usikker på fremdeles. Bussen var naturligvis i samme forfatning som resten av øya, noe jeg burde tenkt meg til, og sikkerhetsrutiner og sjåførholdning var også totalt fraværende som regler ellers forøvrig også er. :-P

Bussen hadde vel sitteplasser til ca 20 personer og jeg antar det var en 30 ombord fordelt på seter, tak, og ellers hengende ut av dørene på siden som forøvrig var åpne hele turen. Det var sågar enkelte som krabbet ut bakdøra og så langs siden av bussen og inn foran mens vi var i fart. Samtidig spraket det sødmefylte sviskesanger fra 50 og 60 tallet over anlegget på i overkant høyt volum under hele turen - det er denne musikken som er populær blant befolkningen i Timor-Leste nå.

Veien var et oppkomme av dårlige broer, hull, steinsprang og jordskred så det var stadige nedbremsninger til 0 for å liste seg over et hull, og igjen FULL PINNE på strekket etterpå. Bussen brøyt sammen to ganger i løpet av turen, men ble tapet sammen igjen etter litt styr og hjelp fra passerende lastebiler og omsider kom vi frem til Bacau som etter Dili er landets nest største by.

I Bacau ligger det en "gamleby" som er gjenværende fra tiden da Portugiserne kontrollerte landet. En hovedbygning i denne gamlebyen er det nåværende Pousada Hotell (tidligere administrativ bygning) med tilhørende badepark (nå offentlig svømmebasseng). Dette er det fineste hotellet som finnes i hele landet, og restauranten som ligger her er også den beste. Da jeg kom i resepsjonen etter en 3,5t lang nær-døden-opplevese underveis fikk jeg imidlertid beskjed om at hotellet (10 rom) faktisk var fullt! Gode råd var i sannhet dyre og med en drøy time til solnedgang var jeg litt i beita over hva jeg skulle finne på.

Heldigvis hadde jeg før jeg dro fra Dili pratet med en kar som nevnte for meg at sør for Baucau var det noen flotte "ensomme" strender på et sted som kaltes Osolata. Jeg mente jeg hadde lest noe hos Lonely Planet på Internett om at det skulle finnes noe overnattingsmuligheter der nede, og noterte meg navnet på en lapp. Nå stod jeg da i Baucau med denne lappen med "Oslolata" på og en time igjen til solnedgang.

Jeg begynte å gå nedoverbakke og etter tre kvarter kjapp gange, flerfoldige spørringer om jeg var på rett vei, utallige Bon Dia og Hello Mister, kom jeg utrolig nok frem til dette stedet som i høyeste grad viste seg å eksistere. Men det viste seg at det fulgte en ganske dyster historie med på kjøpet..

Under opptøyene i 2007 var det stor misnøye mot det sittende statsoverhode. Det var langt i fra en flerpartiregjering og mange mente at landet var mer på vei mot et diktatur enn en demokratisk stat. Det viste seg at dette stedet, Osolata, var et sted hvor Statsministeren blant annet hadde overnattet, og det førte til at det plutselig ble et mål for mobbens vrede. Oppviglerne hadde slått til mot gjestgiveriet og brent ned alle bungalowene! Og ettersom det ikke akkurat er rikfolk i Timor-Leste hadde de ikke hatt råd til å bygge dem opp igjen nå som inntektsgrunnlaget var tatt bort fra dem.

Men disse fantastiske menneskene hadde da et gjesterom i sitt eget hus og om det var i orden for meg så måtte jeg gjerne få bo der. De hadde dessverre ikke noe middag igjen til meg, men en av guttene kjørte meg opp igjen til Hotellet på motorsykkelen sin og ventet på meg utenfor mens jeg satt til livs landets beste tre-retter som letta lommeboka for $35.

Da jeg ankom Baucau fikk jeg beskjed om at strømmen hadde gått for 4 dager siden og at innbyggerne hadde fått beskjed om at den ville være borte en uke i forbindelse med utbedringer i sentralen. Da jeg kom ned til Osolata viste det seg imidlertid at de AKKURAT hadde fått strømmen tilbake, slik at arbeidet tydeligvis var over kjappere enn beregnet. Jippi, tenkte jeg! Har dere TV her?

Det hadde de, og flere av guttene var interesserte i fotball, så kvartfinalen i Champions League mellom Chelsea og Manchester United skulle flere se selv om denne begynte 03:45. Jeg ble vekket av forsiktig banking på døra sånn i tretiden og så bar det inn i stua sammen med 4 andre gutter og overværing av et forsmederlig tap og exit fra champions league, mens jeg satt på en madrass på gulvet og så på en 20 tommers billedrørs-tv med mono-lyd hjemme hos en vanlig familie i Øst-Timor. Det var i det hele tatt en såpass rørende og fin opplevelse hvordan de tok i mot meg at jeg greide faktisk ikke bli spesielt sur selv om laget mitt røyk ut av sluttspillet. :-)

I dag morges fikk jeg frokost servert ute på verandaen, måtte ta noen bilder av de yngste barna, og gikk meg en tur langsmed stranda og tok noen bilder mens jeg ventet på at en av guttene reparerte en motorsykkel så han kunne kjøre meg opp igjen til byen. Så nå sitter jeg her i Pusada Hotell ved siden av ei norsk(!) jente som jobber med uhjelpsstudier og syns jeg er en merkelig fyr som virrer rundt her som turist helt på egen hånd. Hun skal hjem til Norge om ikke så lenge og er ferdig med studiene til våren så jeg har hjulpet henne litt med å overføre CV'n hennes fra norsk til engelsk. Verden er i sannhet liten. :-)

Foran meg nå ligger nye 3 timer med å måtte se døden i hvitøyet på "helvetes-ekspressen" tilbake til Dili, og en siste natt på East Timor Backpackers. Tidlig i morgen tidlig flyr jeg via Darwin ned til Brisbane, og så er det en taxitur ned til Goald Coast hvor jeg skal besøke kompis Espen og bo der over helga. Kjenner det skal bli litt godt å komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen. Jeg er ganske bra skjeggete, skitten og solbrent her nå uten at det bryr meg så veldig mye men. ;-)

Fremme i Australia er verden i flere betydninger litt mer på "nett" enn her, så da skal jeg også prøve å få lagt ut et par poster med bilder fra Bali og Timor-Leste. Jeg har MYE bra!

Bon Dia.