Mye moro i Miami

New York blir blant annet kalt "byen som aldri sover", uten at jeg helt skjønner hvorfor. Da jeg var der for et par år siden var det helt klart kroken på døra ved et gitt klokkeslett på flere av stedene vi besøkte. Dette er imidlertid IKKE tilfelle her i Miami hvor det er åpent 24-7! Dersom en er redd for å gå glipp av noe er det med andre ord svært vanskelig å få lagt seg til å sove her sør i Florida. Nesten umulig vil jeg si. :-)

Like fullt, vi hadde planer om å dra en tur til Everglades for å se etter alligatorer, og ettersom pickup var før 10 på morningen ble en nødt til å legge seg noenlunde i tide dagen i forveien. Det gikk sånn noenlunde bra og vi kom oss opp og avgårde når vi skulle. Everglades er et digert sump-område sør i California som i all hovedsak består av 20-30cm dypt vann og en masse gress. Hvert gresstrå kalles en "glade" - derav navnet, ettersom det er et meget stort område som ser ut til å fortsette evig når en er midt oppi. Everglades er tilholdssted for massevis av alligatorer, slanger, og ulike fugler. For å navigere seg rundt er det mest praktisk å bruke en spesiell båt som har propellen plassert oppe i luften i stedet for nede i vannet. Siden vannet er så veldig grunt ville noe annet vært veldig upraktisk. Ettersom det er USA vi er i, er ikke motoren av den minste typen heller - vi ble fortalt at V8'ern som duret bak oss leverte 420hk av kapteinen som kjørte oss rundt. Det gikk ganske godt unna. :-)

Turen var ganske morsom den og vi så både alligatorer i friluft og fikk en frisk kjøretur i sumpen. I etterkant var det også et kort show på land med blant annet "alligatorwrestling" uten at akkurat dette imponerte meg nevneværdig. Da var det heller andre ting som skjedde (en tilskuer med epileptisk anfall og en buss som brøt sammen) som gjorde større inntrykk. Uansett, det var artig å ha vært og sett og det kostet ikke stort så jeg vil anbefale andre som er innom Miami å ta turen og se selv. Det går ikke minst an å kjøpe seg en røkt alligatorpølse! :-D

Ellers var også siste kvelden vår på tur her i Miami, og en aldri så liten festmiddag var planen. Målet ble lagt til Morton's Steakhouse som er en kjede i USA med _ekstremt_ høy kvalitet på maten. Servitøren vår prøvde å få meg til å kjøpe hummeren Larry, men etter å ha hilst litt på ham bestemte jeg meg for at jeg ikke ville være delaktig i å volde hans død og gikk heller for en biff. Angret ikke på det i etterkant - maten var utsøkt. :-)

Det ble tid til litt shopping også, en tur på Hooters, en tur på Hard Rock Cafe, og en tur på stranda (naturligvis). South Beach er verdt et besøk selv om både meg og Joffen var enige om at vannet nå begynte å bli i kaldeste laget. Jeg tror faktisk det nærmet seg så lavt som et par og tyve grader her!

Siden vi nå en gang er i Miami ble det også tid (for min del) til å ta en liten svipptur innom Miami Ink (kjent fra TV-serien med samme navn). Jeg har ikke sett på dette programmet selv da jeg ikke er blant dem som har TV hjemme, men Lars kunne bekrefte at han kjente i hvert fall han ene bak disken fra TV. Så da fikk vi sett litt kjendiser også. (Hotellet vårt lå forøvrig vegg i vegg med bygningen hvor de i sin tid spilte inn deler av filmen Scarface med Al Pacino.) :-P

Turen nærmer seg over for denne gang og snart rettes nesa mot Europa. Lars fikk etter iherdig innsats under hvert ledige øyeblikk på hele turen, omsider nådd 500 tower-bucks i TinyTower og kjøpt seg Infinity-liften. Joffer melder videre om at podagraen til slutt kom tilbake i tåa. Med andre ord kan det virke som om vi har fått utretta det vi kan i denne omgang, og at det for enkelte er på høy tid å komme seg hjem igjen til grovbrød og treningsapparater.

Neste tur blir til Svalbard i påskeferien. 3 forsøk på å se isbjørn for min del. Håper jeg lykkes denne gangen. :-)

Playing with the rich kids

Bahamas er i sannhet rike amerikaneres lekeplass. Etter Castro stengte Cuba for alt annet enn Sovjetunionen på begynnelsen av 60 tallet og kastet ut det som var av Amerikanere trengtes det et nytt sted å dra for og bruke penger. Bahamas ble valget, og har fungert som bemidlede amerikaneres tumleplass de siste 50 årene.

Prisene var fort 10x av det vi betalte i Mexico uten at det var noe særlig bedre av den grunn. Vi opplevde videre at sentrum var en ganske død plass bortsett fra de timene på døgnet hvor folk fra cruisebåter var i land og slik liknet det i det hele tatt veldig mye på det vi så både på Barbados og Antigua.

Da vi fløy inn satt vi sammen med et par unge amerikanere som pratet rimelig høylydt seg imellom. Det var umulig å ikke følge samtalen sånn noenlunde for oss som satt på siden og det viste seg det at de var på vei fra USA til Bahamas for å delta på et utvekslingsprogram - "One Semester at Sea" ombord på et cruiseskip som skulle fra Karibien og helt til Kina. Videre fikk vi med oss det at alle deltakerne hadde fått informasjon under bordet om å møtes på "Senor Frog" - en resturant/diskotek i Nassau på Bahamas for å bli kjent første kvelden. Dit dro naturligvis også vi etter vi hadde fått sjekket inn. :-P

Utrolig stemning etterhvert med et hundretalls ungdommer i slutten av tenårene og begynnelsen av tyveårene. Vi følte oss vel kanskje litt som tilskuere i starten men det tok ikke lang tid før mange hadde lyst å prate med oss ettersom vi vel var de eneste europeerne som var tilstede. Om noen har sett video fra Spring Break noengang vil jeg si det var litt av det samme vi opplevde her. Hæla i taket. hehe :)

Vi bodde ganske spesielt på et Hotell som ble eid/drevet av et eldre gresk ektepar som også hadde det som bolig. Totalt var det vel en 6 rom og følelsen av å være "på besøk" var tilstede hele tiden - enda litt ekstra forsterket med kona i huset som helt tydelig var bestemor og betraktet oss som barn som måtte passes litt på. ;)

Litt utenfor Nassau ligger en enda mindre øy de kaller Paradise Island. Her ute har hotellkjeden Atlantis etablert seg med et ENORMT resort av samme type som det som står på The Palm i Dubai. Foruten hotellet med alle suiter og rom huser establissementet et digert shoppingsenter, massevis av restauranter med meget høy kvalitet, en delfinpark, et gigantisk akvarium og et stort badeland med massevis av sklier. Timene fløy ganske fort og sola ble kjapt glemt av tre store gutter på vei opp og ned rutsjebaner. Alle tre var ganske røde mot slutten av dagen men skjønt enige om at moro var det absolutt.

Turens desidert dyreste måltid ble også inntatt her da vi fant en fransk restaurant oppi alt det karibiske og amerikanske, som serverte både fois gras, hummer og sjokoladefondant. METT er ordet.

Jeg tror nok det at om jeg besøker Bahamas igjen vil det være mer aktuelt å dra ut på en av de mindre øyene - eksempelvis Bimini - og prøve seg på litt andre aktiviteter som dykking og dypvannsfiske. Det blir med Nassau som med de andre cruiseskip-destinasjonene; altfor kunstig.

Bagasjen til joffen har returnert til vår varetekt, han hoster og harker som om innvollene vil ut, men bortsett fra det er vi i fin form alle mann - om en noe solbrente. Og turen går videre til Florida. :-)

Under: Jeg måtte kaste inn håndkleet da jeg bestilte spare-ribs på HRC og fikk servert noe som minnet mer om en halv gris. Det ble med det éne måltidet. Hele dagen.

One rainy day

I Mexico kom turens første regnværsdag. Tåka lå tjukk som ertesuppe og det var kun meter før bakken at jeg faktisk så bakken da vi gikk inn for landing. Bakkepersonellet stilte heldigvis opp og sørget for at vi ikke ble altfor våte på tur ut av flyet - hvorvidt denne ekstraservicen skyldtes Sir Lars eller ei skal være uvisst - det gikk uansett bra.

Regnvær er uansett for bagateller å regne i forhold til tapt bagasje. Vi har fløyet en hel del så langt på turen og ikke hatt noen problemer med dette før nå på Bahamas. Den evige ulykkesfuglen (les: Joffen) fikk nemlig ingenting levert på transportbåndet etter vi landet her. I tillegg var det såpass seint på kvelden at ikke noe var åpent så det å kjøpe nye klær gikk rett og slett ikke.

Da vi våknet dagen derpå var enda ingenting kommet og nå begynner det å lukte uheldig på rommet. Forhåpentligvis skjer det noe snart.. ellers må vi ut og handle. Temperaturen er i det minste upåklagelig her på Bahamas og jeg har enn så lenge fremdeles alle eiendeler intakt. Joffen derimot er på en utrolig streak her nå: Kamera, solbriller, mobiltelefon.. og til sist hele sekken. :-P

PS: _igjen_ viser NetCom seg fra en svak side og har ingen roamingpartner på Bahamas. Ergo er det helt umulig for meg å få ringt ut annet enn til 911, og ditto umulig for folk å både ringe og sende melding til meg så lenge vi er her. :-|

Mexico - i Mayaenes fotspor.

"Mokkamenn" er en betegnelse jeg registrerer av dagens nyhetsbilde at en skal være svært forsiktig å bruke når det gjelder mennesker. En ting som imidlertid er et udiskutabelt faktum er at vi tre nordmenn føler oss veldig store her i Mexico. Lokalbefolkningen er bittesmå og mangler tilsynelatende hals hele gjengen så vi stikker oss virkelig frem vi blekansikter. Ikke alltid en udelt positiv opplevelse det ettersom det er veldig lett å prøve og selge oss noe når vi er så lette å få øye på. Men bevares, folk er blide og det er stort sett bare moro.

Gårsdagens middag på Hooters sitter enda godt igjen i systemet da vi våkner tidligere enn noen av oss egentlig ønsker. Når man bestiller kyllingvinger kan man selv velge hvordan saus man ønsker dem marinert i og skalaen går fra mild og opp til hot med en ekstra variant, 911, for den ekstra "tøffe" (eller dumme, alt ettersom). Her i Mexico var det imidlertid ENDA et trinn på stigen i form av en saus de hadde kalt "Muy Macho". Jenta som tok imot bestillingen prøvde flere ganger å advare oss mot det som var i ferd med å skje uten at egoet vårt brydde seg nevneverdig om dette. Maten ble servert, det smakte naturligvis helt forferdelig ille, men stoltheten sitter nå såpass i at alt ble spist opp av både meg og Joffen. Det kjentes som om tunga helst ønsket å løpe sin vei ut av munnen i etterkant, men hjalp litt når før nevnte servitrise kommer bort og sier "Wow, I'm impressed!". Jeg var egentlig ikke like impressed over meg selv. Mannfolk kan være ganske dumme innimellom. :-P

Uansett, opp måtte vi! En hel dags utflukt til Chichen-Itza ruinene i Yucatanprovinsen var bestilt med pickup kl 0700. Bilen kom naturligvis litt for seint til dette (i god karibisk stil), men vi kom oss nå avgårde etterhvert. Første stopp var ved et såkalt "Sinkhole" som er et fenomen det finnes et par tusen av i Mexico. Det oppstår når jordskorpen beveger på seg slik at det dannes hulrom i lavereliggende lag og løs masse fra lag ovenfor faller ned. Det som da blir resultatet er digre underjordiske huler som ligger ganske tett opp under overflaten og ofte er mulig å nå "til fots". Her vi stoppet var det tilogmed vann og muligheter for å ta seg en dukkert!

Det ble med fotografering for min del, men Joff og Sir Lars var uti en tur. Forfriskende ble det påstått - kaldt tenkte jeg. Etter bading ble det tid til lunch før vi ankom hovedmålet for turen: Chichen-Itza ruinene. For oss som har vært både i Angkor-Wat og Machu Picchu er hverken indianere eller storslåtte byggverk noen ny opplevelse men jeg ble like fullt ganske imponert over den enorme steinpyramiden midt inne i jungelen. Maya-indianerne var spesielt opptatt av 2 ting. Matematikk/frekvenser og kalendre, samt menneskeofring. Kulturen hadde sin storhetstid rundt 900-1200 og ble selv sin egen undergang. I motsetning til Inka-indianerne som forsvant lever derimot Maya-indianerne fremdeles i jungelen i Mexico. Rundt 2 millioner fortalte guiden vår.

Et eksempel på galskapen fant vi i en sportsarena blant ruinene. Her samlet de øverste klassene seg hvert år for et mesterskap over 5 dager. Spillet gikk ut på å få en liten ball på størrelse med en kokosnøtt gjennom et lite hull festet høyt oppe på en vegg uten å bruke hender eller føtter. Dvs med hjelp av hode, albuer, hofter, etc. Førstemann som greide å få ballen gjennom vant. Og premien? Han ble ofret til gudene! Det ble regnet som en stor ære og var veldig bra for både fyren som ble halshugget og resten av familien hans. Rablende galskap.. Her har jeg tatt bilde av noen av utsmykningene som fantes langs arenaen som viser ofringen av seiersherren. Motiverende faktor for dem som var på banen vil jeg tro.

Ellers var det ganske fascinerende å høre om hvordan bygningene var lagt opp i forhold til antall trappetrinn i stiger og søyler, eller hvor mange hjørner et gjerde måtte ha. Alt skulle stemme i forhold til kalenderen og en eller annen repeterende frekvens på 2 ganger årlig eller 1 gang hvert 52. år. Pussig gjeng disse Mayaene. Som tidligere nevnt var de skyld i sin egen undergang i form av at tidligere nevnte ofringer gikk helt av skaftet. Dårlige avlinger mente man at kunne fikses med litt flere ofringer. Fortsatt ingen skuksess? -Vel, ENDA flere ofringer. Til slutt var det et kaos og blodbad uten like og folk trakk ut i jungelen og forlot "sivilisasjonen" til seg selv. En mer grafisk fremstilling av det jeg skriver kan sees i Mel Gibson's film "Apocalyptico".

Mens jeg drev og utforsket ruinene fant jeg et gjerde hvor jeg kunne skimte mer stein på andre siden. Det var lite oppsynsmenn og slikt på området så jeg tok sjangsen og hoppet over, og endte opp i en del området som enten hadde vært eller var tiltenkt å bli innlemmet med resten ettersom det var skilt og informasjonstavler også her. Det fine var at det ikke var et eneste annet menneske tilstede og jeg fikk gå rundt helt alene og titte. Jeg fant blant annet en gammel badstu jeg fikk klatret litt rundt i og noen gudebilder med veldig lang nese som jeg fikk tatt noen bilder av. Tiden flyr dessverre når en har det moro så plutselig oppdaget jeg at det var 2 minutter igjen til bussen vår skulle dra. På toppen av det hele hadde jeg gått meg litt bort så jeg visste ikke helt hvor utgangen var og endte opp med å måtte løpe frem og tilbake mellom turister og selgere. Jeg fikk beskjed av Joffen om at jeg var sistemann til bussen og følte det vel litt flaut selv om jeg mener på at det virket ikke som om de hadde tenkt å dra før jeg kom likevel ettersom det stod andre folk på utsiden også!

Apropos selgere, det var utrolige mengder håndtverk en ble forsøkt solgt inne på området der. Umulig å hverken handle eller ta bilde av alt, men jeg måtte knipse da jeg kom over noe jeg trodde kun fantes i mareritt: Røde skjeletter. Hvem har lyst å pynte opp hjemme med noe slikt?

Turen hjemover gikk i rimelig stillhet med en buss full av slitne folk som hadde vært ute og gått hele dagen. Den lille biten søvn gjorde meg heldigvis ganske pigg så jeg fikk tid til litt shopping da vi returnerte Cancun. Skoa mine lukta så vondt da vi kom fra Cuba at jeg følte meg tvunget til å kaste dem så de siste par dagene har jeg luffet rundt på sandaler. Nå er imidlertid nye sko og sokker kjøpt inn så jeg står bedre rustet videre på turen.

Den neste middagen vi hadde ble noe mer klassisk på et sted ikke så langt fra der vi bor som vi fikk anbefalt av noen lokale. Meksikanske tacos på meksikansk restaurant i mexico er en gangske autentisk opplevelse vil jeg si og humøret steg enda et par hakk da jeg fikk noen lokale Mariachi'er til å dra "Guantanamera" på siden av bordet vårt. God stemning! :-D

Med et hotellrom som koster oss 53,50kr per natt inklusive gratis Internett og frokost er det lett å holde det gående en stund. Til sammenlikning måtte vi ut med 400kr per hode per natt på Caymanøyene uten å få hverken Internett eller frokost - og jeg måtte som tidligere nevnt på toppen av det hele sove på luftmadrass. Mnei, livet er helt klart bedre her i Mexico.

Det begynner å komme litt telefoner både hjemmefra og fra San Fransisco nå så jeg merker det vel er på tide jeg setter nesa hjemover. Vi er på -6 timers tidssone her nå og skal i det minste ikke lengre bort fra Norge enn dette. Men hjem.. nei det er det ikke helt riktig tiden for enda heller.

Adios! ;-)

Vive Cuba, et flott sted å feriere!

Cuba seiler forbi Jamaica som turens foreløpige høydepunkt for min del. Flotte mennesker, masse spennende å se, god og billig mat og veldig spennende. Cuba er et land som helt klart fortjener en egen tur da det er mange andre steder på øya jeg gjerne ville besøkt som vi ikke rakk denne gangen. Men det får bli en annen gang, nå straks videre til Mexico.

-Det første som møtte oss da vi landet i Havana var en evigvarende kø ved baggasjemottaket. Vi så ganske fort at samtlige lokale gjerne hadde med seg både 4 og 5 kolli og at alt var omhyggelig laminert i flere lag plastfolie. De har ikke så mye på Cuba så når de først er utenlands er tydeligvis shopping noe av det viktigste på agendaen. Svinn fra bagasje som er lett å åpne er også et problem derav plastinnpakningen. Virker ikke som de håndterer bagasjen veldig pent heller ettersom trekket på sekken til Lars hadde fått seg en diger rift i løpet av turen.

Men vi kommer da gjennom tilslutt med all bagasjen og en god time for mye på klokka. I utgangspunktet har vi en sjåfør ventende på oss men han er ikke å se. Vi ringer til husverten og sjekker og får som svar at joda, sjåføren er på flyplassen og venter på oss han. Etter å ha gått enda en runde og lett uten å finne gir vi opp og hopper i en taxi.Vel fremme finner vi ut hva som har skjedd:

Det er i all hovedsak 2 måter en kan "bo" på Cuba. På hotell, eller i et såkalt "Casa Particulare" som enkelt og greit betyr at man bor hjemme hos noen privat. Det var naturligvis siste alternativet vi valgte, og da jeg skrev epost og booket oss inn var jeg litt morsom og førte oss opp som Mr. Bjorn, Mr. Christopher og Sir Lars. Dette førte til at de trodde det var en svært viktig person som var underveis og av den grunn hadde naturligvis sjåføren vår plassert seg i VIP-losjen på flyplassen og sett etter Sir Lars. De var naturligvis veldig lei seg for dette og beklaget så mye. Litt flaut at spøken slo SÅ bra an så vi fant ut det var best å bare spille med når først det var gått så langt. Sir Lars forble med andre ord Sir for resten av oppholdet. hehe (Det henger forøvrig mye titler igjen fra kolonitiden over alt i systemene her så på flyreservasjonene våre figurerer både Lord, Master og His Excellence. Foreløpig har det ikke bydd på problemer) :P

Første kvelden spiste vi midddag hjemme hos Elsa og Julio som ordnet overnattingen for oss. De driver et voldsomt opplegg med samkjøring av flere ulike privatboliger og skyfler folk hit og dit, ordner med taxi, mat, reservasjoner og diverse. Med oss på middagen ble et par jenter fra Vennesla, et engelsk par og en tysk dame som reiste alene. Lett blanding med andre ord, og helt forskjellig type tur en var på alle sammen.

Havana er en by med enorme kontraster. Der vi bodde, i det "Private" kvarteret, var det meste skrøpelig og forfallent overalt. Fasadene ser ut som om ingen har gjort noe med dem på femti år og det samme gjelder mesteparten av bilparken som består av gamle amerikanske biler fra 40- og 50-tallet. Etter handelsblokaden i 58 ble det ikke importert mer så siden den tid har folk fikset og fikset på de gamle bilene som ruller rundt fremdeles. Dette igjen fører naturligvis til et voldsomt støynivå og en evig tilstedeværelse av mye sinna eksos i gatene. Nå helt i det siste som Castro er på vei ut av førersetet begynner reglene å lempes litt på så noen nyere biler finnes her og der. Det spørs nok ikke om Cuba 10 år frem i tid er noe helt annet enn det det er i dag.

I den eldste delen av byen, områdene rundt Plaza des Armas, er alt imidlertid helt annerledes. "It's the government's part of town" fortalte Elsa oss, og her er det brukt mye tid og mye penger på å restaurere og pynte opp. Mange severdigheter og fine restauranter finnes i området her og det er et flott strøk å spasere i. Siden det er en del mer turister her er det dessverre også en del fler lokale som ønsker å pushe sigarer og annet på en, men etter et par dager begynner det å avvise disse og sitte i ryggmargen hos alle tre.

Vi var 4 netter i Havana hos 2 forskjellige familier og fikk sett en hel masse av byen. Spennende arkitektur fra ulike epoker i den nyere delen av byen; Slott, borger og historiske monumenter i den eldre delen av byen, Festningsverket som ble bygget for å forsvare seg mot angrep fra pirater og engelskmenn, og ikke minst Che Guevara's hus. Når det gjaldt mat valgte vi å holde oss langt unna turistområdene hele tiden og endte opp med noen veldig gode, billige og artige middager - også med live musikk. Den ene gangen hadde vi tilogmed en salsa-skole med en masse bittesmå ballerinaer trampende ved siden av oss deler av middagen. Mye kultur i byen her. :-)

En ting som er smått problematisk på Cuba er imidlertid den strenge kontrollen med informasjon og kommunikasjon. Internett er for eksempel forbudt med mindre en har helt spesielle behov, og mobilnettet støtter ingen form for datatrafikk. Ergo har det vært umulig for oss å gjøre noe som helst annet enn å ringe og sende mail mens vi har vært her. Forhåpentligvis er dette noe det vil lempes litt på fremover slik at det blir greiere for oss europeere neste gang vi tar turen.

Alle er enda ved godt mot men Joffen begynner å gå litt i kjelleren. Siste dagen på Cuba måtte han ta telling, men ser ut til å ha kommet seg litt nå her vi sitter og venter på flyet til Mexico. Han får ellers stadig lettere og lettere sekk da kameraet forsvant på St.Vincent, solbrillene gikk fløyten på båten i romjulen og mobiltelefonen takket for seg i en taxi her på Cuba. Jeg og Lars er skjønt enige om at det er greit at all uflaksen tilsynelatende er sentrert på én person all den tid vi ser ut til å slippe unna. :-P

Vi fikk også tatt en tur innom Cigarfabrikken i Havana og til dem av mine kolleger som leser hva jeg skriver kan dere informere Baronen om at handelen er i boks og at han kan glede seg til jeg kommer hjem om alt går gjennom tollpunktene underveis. Jeg regner med det skal gå bra.

-Da er det Mexico neste!

En snarvisitt til britisk Vest-India.

Et uheldig valgt avreisetidspunkt (0700) gjorde at turen fra Jamaica ble temmelig tøff. Opp før sola rant ble vi hastet til flyplassen og en rute som tok 3 ganger så langt som nødvendig da flighten vår måtte via Miami og USA før den landet på Caymanøyene som var endelig destinasjon. Selv om vi sjekket inn hele veien i Jamaica måtte vi værsågod hente ut bagasjen i Miami og kjøre denne gjennom sikkerhetskontrollen på nytt før vi kunne borde flyet til Cayman. "Selvfølgelig" greide jeg også denne gangen å bli plukket ut til Special Screening og måtte stå slukøret igjen på et digert rødt felt mens jeg så joffen og lars forsvinne videre ut i systemet. Forferdelig grensekontroll i det landet der.. Formalitetene vel overstått kom vi oss imidlertid tilslutt avgårde og landet trygt på Grand Cayman.

Her var vi tilbake igjen i turistsfæren og borte var muligheten for billig overnatting. Det eneste som finnes er store resorts som koster skjorta og hvor ALT er opsjonelt. Frokost? ekstra. Internett? ekstra. Smått irriterende.. Men pent er det her, og veiene er fine. Kun 55.000 mennesker totalt er fastboende Caymanianere - resten er turister og expat-arbeidere. Av turismeskaren er hele 79% amerikanere og kun 9% europeere. Dette betydde igjen at stort sett alt av store amerikanske kjeder var godt representert på øya og at USD var gangbar valuta over absolutt alt. Når det er sagt, stranda var fin den og vi fikk i det minste gratis håndlær utlevert så det var helt greit å bade litt og sløve noen timer i sola.

Noe nytt jeg innførte på Caymanøyene var revelje - helt nødvendig for å få folk ut av senga tidsnok til sightseeing 09:00. Vi kom oss i minibussen og første stopp gikk rett til helvete. Det høres kanskje dramatisk ut med en gang, men det er nå engang slik at de har et sted på øya som heter "Hell", og som inkluderer både souvenirbod og postkontor. Navnet ble gitt stedet i sin tid grunnet en formasjon av lavastein som ser relativt lite innbydende ut. Her ble vi møtt av et hyggelig eldre ektepar kledd i djevelkostymer som hilset oss velkommen med fraser som "How the hell are you", og "where the Hell are you from". Joda. Saken er nå en gang den at vi nordmenn også har et sted som heter Hell - med eget postkontor. Like utenfor Værnes flyplass oppe i trøndelag. Dette viste det seg faktisk at innehaveren her også hadde fått med seg og han kom ivrig trekkende med et postkort nettopp fra Hell i Norge som en tidligere turist hadde sendt ned til ham etter hun kom hjem igjen til Trondheim fra ferietur på Caymanøyene.

Da Columbus først oppdaget øyene kalte ham dem Islas Tortugas - Skilpaddeøyene. Dette fordi det var svært mange havskilpadder i farvannene rundt. Disse var også kilden til en stor del av inntektene fra øya i en tidlig fase, men ble jaktet så hardt at bestanden nærmet seg å ikke overleve. Tiltak ble iverksatt og i dag er det godt med skilpadder i skjøen og tilogmed en egen skilpaddefarm på øya som avler opp dyr for salg til restaurantnæringen. Dette måtte naturligvis prøves og en skilpaddestek var slett ikke ille selv om jeg nok må innrømme det smaker bedre med en biff av helt vanlig storfe. Dem som kjenner meg vet jeg syns det er veldig moro med dyr og gleden var derfor står når det viste seg vi fikk lov å holde flere av skilpaddene - både små og ikke fullt så små. Den største de hadde fikk jeg imidlertid bare klappet på hodet. Hun var mer enn dobbelt så gammel som meg og veide over 260 kilo. Digert dyr, mann! :-)

Etter skilpaddene gikk turen videre til botanisk hage som vel ikke akkurat er noe høydepunkt for meg. Et juletre er en morsom plante jeg har et visst forhold til, men ellers er ikke blomster allverdens morsomt med mindre de spiser kjøtt eller noe annet tøft. ;-) Men vel inne i hagen kommer vi over følgende skilt som skaper en viss spenning:

Her på øyene fins det nemlig også Iguanaer! Og verdens mest utrydningstruede holder til på Grand Cayman. Det er så få av den at forskerne antar bestanden teller i underkant av 30 øgler som lever utenfor fangenskap. Noen løper i tillegg fritt rundt inne i den botaniske hagen og jammen var vi ikke heldige nok til at vi fikk se et par av disse. De var ikke så veldig store, men guiden vår fortalte at de kan bli hele 1,5m lange. Tøft. :-) Det var også litt morsomt å se hvordan mange av trærne i boligstrøkene hadde metallplater surret rundt stammene. Dette er pga Iguanaene som er planteetere og gjerne klatrer opp i treet ditt og spiser frukten din om ikke du stopper dem.

Siste stopp på turen var Pedro St.James som lettest kan beskrives som øyenes svar på Eidsvoll. En ung engelsk adelsmann bygget på slutten av 1700 tallet dette huset og slo seg til der med kona si. Det ble etterhvert en stor familie ut av det hele og vi fikk se en film her som presenterte hvordan historien forløp. England brukte ikke så mye tid på Caymanøyene ettersom Jamaica var langt viktigere for dem økonomisk. Dem som holdt til på Caymans ble derfor i stor grad overlatt til seg selv og måtte til sist tvinge gjennom sitt eget lille demokratiske selvstyre og sine egne lover for at ikke alt skulle rakne. Disse ble utarbeidet og skrevet nettopp i dette huset.

Senere tok England affære og tok "tilbake" øyene under kronen. Men da slaveriet ble avskaffet i 1834 fikk daværende husherre såpass problemer med å vedlikeholde eiendommen at den begynte å forfalle. Et par branner på toppen av dette gjorde at Pedro St.James til slutt ble fraflyttet og det som stod igjen av det en gang så majestetiske huset var grunnmuren som strakk seg over 3,5 etasjer.

På midten av 1900-tallet begynte turismen å blomstre smått på Caymanøyene. Dette fikk en amerikaner snusen i og endte opp med å kjøpe Pedro St.James og få denne "ombygget" til å se ut som en borg han igjen solgte utad som en ekte sjørøverborg fra 1600 tallet. Folk bet på og "attraksjonen ble flittig besøkt i flere år før staten fattet interesse for den historiske verdien av bygningen og endte opp med å kjøpe den tilbake. Herfra ble den fullstendig restaurert til original stand og fungerer nå som et museum. Jeg vil virkelig anbefale alle som tenker å dra en tur til Caymanøyene å besøke Pedro St.James og få en innføring i øyenes historie generelt og dette huset spesielt. Historie er spennende. :-)

Tilbake på hotellet ble det tid til litt mer bading og slikking av sol før vi gjorde oss klare til å ut og spise middag. Siden vi som tidligere nevnt er en liten snarvisitt i den vestlige verden igjen her bestemte vi oss for å dra på Hard Rock Café. Her ble vi servert av Shelley fra Canada som bodde på øya for 3. året på rad. Det er slik her nede at en kan jobbe som utlending i 7 år av gangen før en må forlate øya for minimum 1 år. Grunnen til dette er at de ikke ønsker flere fastboende enn dem som bor her allerede. Jeg spurte om ikke det ble litt "kjedelig" på et så lite sted over lengre tid og hun måtte, om en noe motvillig, innrømme at joda, det var nok litt slik alle-kjenner-alle preg over det hele. -Men at det fremdeles var et godt alternativ til kalde Candada forstås!

Natten ble tatt relativt tidlig da reveljen ble satt til enda tidligere på dag nummer 2. Vi hadde booket oss en tur med u-båt kl 08:30 og ingen ville helst gå glipp av den. Forventningene var kanskje satt noe høyt, for det som ventet oss innfridde i hvert fall ikke mine. Jeg begynner etterhvert å skjønne en er bortskjemt når først en har dykket på Great Barrier Reef og kommer vel til å holde "buksene på" neste gang jeg får et liknende tilbud som dette vi hoppet på her.

Caymanøyene er laget av turister, for turister og er stort sett fylt med turister - helst av det eldre slaget. Sikkert et fint sted å bli gammel, men ikke noe for oss i 30-årene er konklusjonen. Snart skal vi en tur innom erke-amerikanske Wendy's og spise noen firkantede hamburgere før kursen dreies i retning Fidel Castro. Her er vet ingen helt hva som venter oss annet enn at det vil bli totalt annerledes enn noe av det vi har besøkt tidligere på denne reisen. Det ryktes at Fidel ikke lar oss ringe ut med andre abonnement enn de som selges på Cuba, og at Internett er mangelvare rundt forbi. Mulig det ikke blir stort å høre fra meg på noen dager da før vi er kommet oss videre til Mexico men det vil tiden vise.

Veien går videre. :-)

You're in Jamaica, NO problem man! :-)

Ingenting er et problem her på Jamaica. Overhodet. Overalt hvor vi går blir vi stadig møtt av blide innbyggere som ønsker å "bokse knyttnever" med oss og lurer på hvordan vi har det på øya deres og om de kan hjelpe med noe. Livet på Jamaica er helt ulikt det vi har sett så langt på de andre øyene vi har besøkt og preges av det at øya er stor (3. største i Karibien). Det er kun i turistområdene nord og vest i landet hvor cruiseskipene dokker at en finner miljøer tilsvarende det vi så på Antigua og Barbados og alle som kjenner meg vet at det er ikke noe jeg finner særlig spennende. Følgelig satt vi nesa mot Port Antonio på nord-øst siden av øya som er en mye mer autentisk by og hvor de fleste innbyggerene lever et helt normalt dagligliv og ikke merker seg eventuelle turister spesielt.

På flyplassen traff vi en smilende fyr ved navn Mike som gjerne kunne kjøre oss de 100 kilometerne vi måtte dra fra Kingston for å nå frem til Port Antonio. Mike var en typisk lokal og allerede før vi hadde kommet oss ut av sentrumsområdene hadde han plystret bort ei lokal tilfeldig jente til bilen, notert navn og nummer og overlvert dette til Joff med beskjed om at "se så, nå var det bare å ringe!" Han kunne også informere om at mat er dyrt i Jamaica og at et bombesikkert sjekketriks var å invitere ei jente med på KFC(!) "Yes, I'll go with you!" Andre tilstander enn hjemme på berget. :-)

Før vi kunne dra måtte vi innom huset til Mike og plukke opp kona og tre unger han skulle ha med seg på turen. Det var tross alt ganske langt å kjøre selv om det bare er 100km og grunnet veistandarden som er helt på nivå med Øst-Timor tok dette prosjektet over 3 timer.. Etter en humpete med flere nær-døden opplevelser kom vi til slutt frem og fikk oss et par rom på et bittelite gjestgiveri langs veien ved den offentlige Winniefred Beach. En nydelig strand som er en av de få på øya som enda ikke er solgt til resort-formål og en spesiell opplevelse med lite til ingen folk og mye lokale. (Nedenfor er faktisk inngangsporten til gjestgiveriet vårt. Tro meg, det ligger baki der en vei.)

Neste dag startet vi med et morgenbad på Winnifred før vi traff på en lokal ung mann ved navn Lennox som var en typisk goto-guy for det meste man måtte ønske. Det er veldig vakkert på Jamaica og ikke uten grunn at øya har blitt brukt som lokasjon for flere kjente og mindre kjente filmer opp igjennom. Sort-hvitt-helten Errol Flynn hadde blant annet Port Antonio som et favorittsted å trekke seg tilbake tid etter karrieren hans mer eller mindre var over og har satt preg på omgivelsene og gitt grobunn til mange historier.

Siden jeg er en "datagutt" er det klart det er litt spennende dette med Karibien og det hele om man ser tilbake på følgende:

..og på nord-øst kysten av Jamaica fant vi faktisk Monkey Island! Den var ganske mye mindre enn den fremstår i dataspillet og det var heller smått med aper tilstede. Sistnevnte fikk vi gjort litt med akkurat mens vi var i land, men ellers var det for så vidt bare greit nok å ha vært innom og så dra videre. Ingen big deal alt i alt. :-)

Øya har vært brukt som lokasjon for et par filmer med Tom Cruise, blant annet Cocktail fra et sted på 80-tallet. Mesteparten av de flotte eiendommene som ligger rundt har merket tidens tann og spesielt ettersom området er mye utsatt for dårlig vær (orkaner, mm) er det ikke alltid en har hverken tid og råd til å fikse alt med en gang. Et annet helt spesielt fenomen vi fikk anledning til å ta nærmere i øyensyn var den Blå Lagune som blant annet var med i Brooke Shields gjennombruddsfilm ved samme navn. Vannet her er helt blått og ligger i flere "lag" av kaldt og varmt grunnet mineralkilder fra innlandet som renner ut i sjøen her. Veldig merkelig å gå ut og stå rett opp og ned i vannet og kjenne at temperaturen i vannlagene varierte stort fra skulder til fot.

Etter mye bading, snorkling og inntrykk begynte magene å gi beskjed hos alle tre om at det var foringstid. I området hvor vi bodde er det et sted som heter Boston Bay som (på Jamiaca) er viden kjent for sin "Jerk". Kort fortalt er dette kjøtt, som oftest svin eller kylling, grillet på bål/kull og tilsatt en helt spesiel type sterk-saus. Som tilbehør leveres et lite brød kalt "Festival" og det er hele greia. Fantastisk godt - i hvert fall for en kjøtt- og grillelskende Nordmann! Jerk fra Boston Bay er såpass godt rennommert at på de fine resortene rundt Montego Bay får en kjøpt retten som "Boston Jerk". Jeg prøvde en på hotellet vi bodde siste natten. Den var langtfra like god som den vi fikk ute på landet hvor retten kommer fra. Sausen var faktisk så god at jeg fikk Lennox til å få tak i en flaske til meg. Den er hjemmelaget og uten etikett på flaska så jeg håper det går greit gjennom tollen. Uansett er dette en opplevelse som kan anbefales i et veldig autentisk miljø. Jeg følte det nesten som jeg var deltaker i en dokumentarfilm så lite turister var det.

Senere på kvelden måtte Lars inn med alt av håndklær og gikk i bingen. Jeg og Joffen var ikke like klare for å gi oss så vi prøvde å få haik inn til Port Antonio for å ta en titt på livet på byen. Haik fikk vi med en lokal helt som var ute og kjørte på dama si i en bil som manglet 2. gir, setebelter, airbag og ymse annet. Sjåføren spurte om det var ok han røyket i bilen og ettersom vi var gjester fikk det nå være greit det - noe jeg kjapt angret da jeg kjente lukten av hvordan type røyk det var han fyrte opp. Men etter å ha sett livet mitt passere i revy en fem seks ganger kom vi tilslutt frem til byen uskadet og kunne krabbe ut av bilen lettere fortumlet.

I Port Antonio gikk livet sin vante gang som ellers rundt omkring i verden og gleden var stor hos Joff da vi ble invetert til et lokalt pokerlag med Jamaica Texas Hold-Em. Jeg antar han øynet muligheten for å dra inn noe penger der, men etter noen timers baluba med en etterhvert stor tilskuerskare var det åpenbart at vi ble loppet begge to. For en nordmenn er det uansett ikke snakk om store pengene med et par hundrelapper og vi fikk mye moro og et par nye venner igjen for innsatsen.

På vei hjem igjen til senga fikk vi haik med nok en lokal. Han kjørte i motsetning til de fleste andre vi satt på med meget pent så jeg fikk umiddelbart booket ham for hjemturen. Det heter seg i reisehåndboken at en alltid skal sørge for at en tar en lovlig lisensiert taxi med røde skilter. Spør du meg står rødt for fare også i denne sammenhengen da taxiførere på Jamaica er noen av de villeste sjåførene jeg har vært borti. Turen tilbake til Kingston gikk knirkefritt med det ene unntaket at jeg ble relativt kjempe-bilsyk og måtte ut og finne meg et tre mot slutten av reisen. Ugh..

Tilbake i Kingston var det tid til et besøk på Bob Marley museet som i hovedtrekk er Bob's gamle hus gjort om til et utstillingsvindu for karriern hans fra starten frem til han døde 36. år gammel i 1981. Det er tydelig at Bob Marley betyr mye for alle på Jamaica og det var sjelden lenge mellom hver gang vi hørte noe av musikken hans bli spilt rundt forbi.

Jamaica står igjen som et godt minne fra denne turen. Folkene som bor der er varme og vennlige, og det er mye spennende å både se og smake. Så langt er dette høydepunktet på turen for min del og gjerne et sted jeg drar tilbake til. Ingenting er stressende på Jamaica og alt går sin gang i et rolig tempo. Bortsett fra taxisjåførene er det ingen som haster, noe som godt kan illustreres i Lennox' kommentar da jeg prøvde å spør ham om når vi kom frem hit og dit, når en avtalt fyr skulle dukke opp, når vi kunne forvente det ene og det andre:

"Soon, man. It'll be soon. No problem on Jamaica man." -Takk for at vi fikk komme på besøk. :-)