Set sail for the Caribbean!

Ny tur er bokstavelig talt under opp_seiling_! Som flere av dem som leser bloggen her vet allerede har jeg en del venner som er på tur rundt jorda i seilbåt for øyeblikket. Akkurat i disse dager kaster de loss fra Kanariøyene og setter kursen over Atlanterhavet til Karibien hvor planen er å ankre opp på Barbados i tid før Nyttårsaften.

I sakens anledning har vi (undertegnede og Joffen) booket oss tur nedover for å besøke dem og 29. desember hiver jeg meg på flyet til sjørøverfarvann! I Barbados (1) får vi følge av en hel gjeng andre nordmenn som blir en ukes tid for å feire Nyttårsaften med sjøulkene på In Natura Brutalis (www.bluewatersailing.no). Deretter går turen videre til Antigua (2) hvor vi blir noen dager før vi setter kursen mot Jamaica (3). På Jamaica har vi gamle bekjente fra Ændal som har bosatt seg så forhåpentligvis blir det litt ekstra stas å komme hit og utforske livet både over og under havet før vi flyr videre et par dager til skatteparadiset Cayman Islands (4) og så til Cuba (5) hvor vi tar oss et par dager ekstra for ta dette annerledeslandet i nærmere øyesyn. Det sies at en bør besøke Cuba NÅ før "den andre revolusjonen" er et faktum og forhåpentligvis vil vi være der i god tid før dette inntreffer.. Etter Cuba flyr vi en tur innom Mexico og Spring-Break hovedstaden Cancun (6) som har vært scenario for så-så mange college movies opp gjennom tidene. Avslutningsvis tar vi en slenger innom Bahamas (7) for noen dager med strand og sol før vi avslutter i Florida (8) med et besøk hos enda et par nordmenn i eksil.

Alt er duket for en begivenhetsrik og hektisk tur full av inntrykk - akkurat slik jeg vil ha det! Om jeg greier å ta livet av joffen denne runden vites ikke enda, men nå blir faktisk Læs også med oss hele veien så det er mulig tempoet tones noe ned. Jeg ville ikke satt pengene mine på det, men tiden vil vise. Uansett gleder jeg meg enormt - kun 6 uker igjen til avreise nå! Forhåpentligvis starter reisen roligere enn det gjorde i Singapore i våres... ;)

Moro i Melbourne!

Omsider tilbake igjen i Australia var det klart for et besøk hos broderen i "Tropical London", eller Melbourne som byen egentlig heter. Grunnet litt kollisjoner med jobb og slikt fikk jeg en hel dag alene hver med både Torgeir og forloveden. Begge laget et program for meg, og det var ganske morsomt hvordan det gikk for seg.

De som kjenner ham vet at Torgeir er en entusiastisk hobbybrygger, og dagen var satt opp til å kjøre rundt og besøke et par av de små mikrobryggeriene deg finnes så mange av Rundt Melbourne. Planen var ganske grov, og lite ble sjekket på forhånd - noe som førte til et par bomturer, møter med låste dører, en fergerur og åtte timer i bil. Men bevares, det var en veldig hyggelig biltur uansett! :-D

Dag to var det Aldas tur og her var ingenting overlatt til tilfeldighetene nei. Programmet var fullt detaljert og gjennomgått, og vi startet ut med å gå "thousand steps" som er en kjempelang trapp gjennom bratt jungelterreng som er laget som et minnesmerke for Kokoda Track i New Guinea som jeg jo var og så med egne øyne litt tidligere på turen. Spesielt å se igjen mange av de samme plakettene, og tenke tilbake på ukene i forveien. Videre kjørte vi "the tourist highway" gjennom blant annet landsbyen Sassafrass hvor en finner både Gepetto's Workshop og Miss Marple's Teahouse. Sistnevnte var vi innom og spiste lunch og drakk Te på engelsk vis, men etter å ha sett litt på klientellet konkluderte Alda med at: "hmm... this is a bit girly isn't it?" Jeg var ikke uenig i det, så vi kom oss viser til Yarra Walley som er et av vindistriktene utenfor Melbourne, og hjem til et fantastisk flott landskap. Her suste vi rundt fra bonde til bonde og hørte på historier og smakte oss vei. Det ble også tid til en liten ostetallerken med lokale råvarer som smakte aldeles nydelig!

Dagen i dag ble startet litt seint (er jo helg), og til lunch kjørte vi i gang en ekte australsk "barby!" med Aussie Salad og Kangaroo Steak. Det smakte aldeles utsøkt, og var et veldig hyggelig siste måltid i Australia. Nå er det imidlertid på tide å sette nesa mot Europa igjen. Først hjem og bytte bagasje, og så bærer det nedover på kontinentet til Sveits og Hellas. Sjelden et rolig øyeblikk.

Det er godt å tenke på det er sommer i Norge nå og jeg gleder meg til et par-tre måneder med å ta det rolig og døybe gode minner. Mye å se tilbake på fra denne turen og mange gode historier. Middag med ministere, busstur med haner og kokosnøtter, pass som kastes i søpla og tyvaktige apekatter. Neste langtur er enda på skissestadiet, men det ser ut til at starten vil gå i romjula og avsluttes noen uker ut i januar.

Hei så lenge og velkommen 22,5t i et flysete før jeg ser norsk jord. Hun hei, det blir moro. ;-)

Bula! It's Fiji-time!

Det er to ting du trenger å vite for å klare deg lenge på Fiji. Det første er ordet "Bula" som betyr både hei, hvordan har du det, og skål! Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg hører Bula ville jeg forlatt Fiji og gått i pluss. Det andre man trenger å sette seg inn i er "Fiji-time". Kort fortalt betyr det at alt er forsinket alltid og at det ikke nytter å stresset noe sted.

Som nevnt ble starten av oppholdet på Fiji en smule forsinket. Når det er sagt ville fet uansett ikke vært nok tid, for her er det både mye å se og mye å gjøre! Når jeg er på reiser av denne typen er det mye bare for å orientere meg litt i verden og eventuelt komme tilbake for en lengre periode om det er et sted jeg liker. Filippinene er et slikt land, og nå er også Fiji på denne lista!

Takket være grenseløse forsinkelser kom jeg meg til sjøs først lørdag morgen. Nede på.stranda traff jeg en engelskmann og en østerriker ute i samme ærend som meg selv og vi fant fort tonen. Første døgnet ble tilbrakt på Beachcomber Island som igrunn bare er et resort med sand rundt (det tar 15-20min å lakken rundt hele øya). Likevel var det godt med folk der, nærmere 200 personer, så stemningen var upåklagelig hele døgnet!

Det er likevel begrenset hvor lenge jeg holder ut på stranda før kjedsomheten tar meg så neste dag bar det videre i båt til Mana Island. Forholdene er noe større her, 2,5t å lakken rundt, og det er tilogmed en liten landsby med fastboende. Sistnevnte var supert ettersom en lokal helt, Moses, tok meg og et par andre gutter med ut på havfiske første kvelden! Fisk fikk vi også, men etterhvert ble det nesten mer interessant å fotografere den fantastiske solnedgangen enn å følge med på snørene. Tilbake på land bar det hjem til Moses' hus i landsbyen hvor vi fikk hilse på høvdingen, og ikke minst spise fangsten vår tilberedt på lokalt vis. Super dag!

Neste morning var det opp tidlig og ut i båt med King David for litt sightseeing og øyhopping. (Jepp, vestlige misjonærer har satt sitt preg på dette landet også - og ikke minst på hva slags navn folk blir gitt. I tillegg til Moses og forannevnte Kongen var det også en Miriam og en Samuel jobbende på hostelet.) -Turen gikk blant annet til Monuriki Island som er øya hvor filmen "Castaway" m/Tom Hanks ble spilt inn. Vi hadde naturligvis med oss en Wilson volleyball på turen og fikk tatt masse fine bilder. Ellers støtte vi på en hel stil med delfiner underveis og fikk kasta oss i vannet for å svømme litt med dem. Det ble også tid til litt snorkling ute på korallene før der bar hjem til middag. Sulten, solbrent og sliten. :-)

Nå sitter jeg på terrassen og nyter en kald cola mens jeg lurer på om jeg må lage meg en facebook-konto. Det er så mange hyggelige mennesker en møter underveis, og jeg begynner nesten bli lit lei av å hele tiden forklare hvorfor jeg ikke er på facebook.. Vel, nå er det en ti minutters tid til båten skal være her for å kjøre meg tilbake til Suva og flyet videre til Melbourne i ettermiddag. Men som alt annet opererer den båten naturligvis med "Fiji-time" så jeg antar tidligst om en drøy time er mer aktuelt. :p

Ja, en ting til. Her på Fiji handlet jeg også den til nå dyreste souveniren på turen. Det er noe jeg alltid kommer til å ha med meg hvor enn jeg går, og som jeg aldri kan gi fra meg. Jeg tipper spesielt Pappa vil ha sansen for denne. ;-)

Vinaka! Jeg må finne mer is. Det er altfor varmt her for en nordmann.

Bånn i bøtta.

Det er et ordtak som begynner slik: "Etter den søte kløe.." og i dag hadde jeg i sannhet et treff av den sure svie. Det startet med at resepsjonisten på hotellet trengte 30min på å få sjekket meg ut på morningen, noe som gjorde meg bra forsinket til flyplassen. Jeg greide det på håret, men i avgangshallen kom neste nedtur; Flyet var 2t forsinket, hvilket betydde at den korresponderende flighten kunne jeg bare glemme. Så da var det bare å reversere innsjekking og få tak i sekken igjen. Ny flight fikk jeg først dagen etterpå (det ble i det minste business), så ny runde på hotell med andre ord.

Alle gode ( og dårlige skal det vise seg) ting er tre, og på hotellet skjer følgende. Jeg ankommer relativt trøtt og sur til et rom som er under rydding, slenger fra meg sekker og papirer, og stikker på gymmen for å frese ut litt frustrasjon. Da jeg kommer tilbake igjen. er rommet ryddet og fint, men tror du ikke ryddegutten har gått all-in og kastet både flybilletter, matkuponger og passet mitt i søpla! :-D

På dette tidspunktet kjente jeg tålmodigheteten begynte å gå tom og det var tydelig de ansatte skjønte alvoret i situasjonen, for jeg hadde etterhvert et helt kobbel av stuepiker/gutter gående gjennom alt hotellets søppel, samt diverse assistant management bukkende og skrapende på døra. Det ordnet seg imidlertid tilslutt. Passet er kommet til rette, matkupongef ble skrevet ut på nytt og billetten er jo i systemet.

Så nå sitte jeg på puben "Rattle 'n Hum" under hotellet og skriver litt og planlegger Fiji imorra, mens jeg hører på et liveband med syngende trommis som drar den ene etter den andre av Dylan, Beatles, Everly Brothers og Eagles. Artig! Prøver meg med et bilde her, men beklager kvaliteten. Kameraet på denne nettfjøla er ikke blant verdens beste.

Spennende å se om jeg kommer meg til Fiji imorra! Jeg har uansett funnet ut de har en Hard Rock Café der, så første del av planen er lagt. :-)

Keep Rockin' \m/



Update: klokka er 22:00 lokal tid, jeg sitter på hostelet på Fiji og det er 13,5t siden jeg forlot hotellet på Ny-Guinea for å ta fatt på en flytur som var satt til å skulle vare 6t. Men neida, feil på flyet i PGN gjorde at vi måtte vente flere timer på et nytt fly, og sa vi mellomlandet på Solomon-øyene skjedde det samme igjen(!) Fremme på Fiji kunne jeg ikke svare på hvor jeg skulle bo da siste båten til der jeg SKULLE bodd var gått for lenge siden, derfor ble det en runde ekstra med en tullete roller til jeg dro frem Lonely Planet, fant første og beste adresse og sa "jeg skal bo der." Snakk om opplegg.

Men nå er jeg her og kaster loss til øyparadiset imorra tidlig. Da jeg sjekket inn stod det ei jente med en bunnen postkort i resepsjonen som jeg så det stod Norway på, så jeg slo av en prat. Hun lurte på hvor jeg hadde vært, men da jeg sa jeg kom fra Ny-Guinea visste hun ikke hva det var. Og før det var jeg i Øst-Timor sa jeg. Hun stod som et spørsmålstegn. Tydelig jeg er på en Road less travelled denne gangen ja. :-)

Men mobildekningen er i det minste tilbake! Og meldingene RENNER inn. Ha ha

Skip o hoi!

Middag med Ministeren!

Som nevnt i forrige post hadde jeg kastet inn backpacker-håndkledet, og dratt i retning Yachtklubben. Jeg hadde imidlertid lest meg til at det like i nærheten skulle finnes en ekte Japansk Teppanyaki-restaurant og DET er noe jeg liker! Ganske riktig lå den i neste kvartal og bord for én gikk veldig greit. Mens jeg satt og spiste sushien min kom det 4 andre og satt seg. Et par eldre japanske herremenn og tre lokale. Det ble tatt mye bilder og skrevet mange navn på japansk, og spesielt den ene lokale, litt tykkfalne mannen som manglet en fortann, virket å være på godt humør og pratet med veldig store bokstaver.

Etterhvert kom to til - og enda to, og tilslutt var bordet så fullt at jeg måtte begynne å flytte tallerkene mine for å gi dem plass. Det falt dem tydeligvis litt tungt for brystet, for både negere og Japanerne var kjapt ute med å unnskylde seg og beklage. Jeg derimot syns bare det var hyggelig med litt liv rundt bordet, smilte tilbake og sa no problem! Så ville de gjerne høre hvor jeg var fra og hva jeg gjorde i PGN, og ble veldig begeistret da jeg svarte Norgeq og at jeg var på ferie. "Vi har mye å lære av Norge rundt utvinning og foredling av oljen vår" sa han som manglet en fortann. "Hvordan syns du det er å feriere her i landet? Hva har du sett og gjort så langt? ville en av de nyankomne vite. Jeg pratet i vei om dette og hint, og det var tydeligvis stor stas med den norske turistene. Så lurer han ene på hva jeg heter, og de begynner å presentere seg. Det viser seg at jeg sitter til bords med Ministeren for Utdanning og Infrastruktur, tidligere Minister for Turisme og Borgermester i hovedprovinsen, en lokal entreprenør, en japansk Investor og øverste sjef for universitetet i Tokyo(!)

De er samlet for å signere en kontrakt rundt bygging av en ny bro over den bredeste elva i provinsen, et stort prosjekt med mye verdi i seg. Formalitetene unnagjøres og det insisteres på ministernivå at jeg blir værende igjen å spise og drikke med dem. En kjapp overveiing av faren for å ødelegge norges diplomatiske bånd med landet gjør at jeg takker ja til det, og praten går videre. Og som om situasjonen ikke er surrealistisk nok som den er - da maten kommer blir det stille rundt bordet, samtlige folder hendene, og så er vi i gang med en god, gammel, sørlandsk bordbønn! :D Lite visste jeg da jeg var hjemme til jul, at neste gang jeg var samlet til bordbønn før maten skulle være med flere medlemmer av sittende regjering på Papua Ny Guinea! Når det er sagt er det tydelig at det har vært drevet stor misjonærvirksomhet her over lang tid. Landet er stort sett kristent, men det fins fler menighet her enn langs hele bibelbeltet hjemme det er jeg sikker på. Adventister, baptister, mormonere, pinsevenner, Frelsesarmeen og mange fler. Godt var det at ikke jeg tilfeldigvis hadde et Vi-Menn i lomma utenpå sekken. Man risikerer nemlig å bli fengsla for å være i besittelse av pornografisk materiale her til lands, og jeg vet sannelig ikke hvor grensa går. Best ikke å ta noen sjangser. Hehe

Det ble aldri noen tur på Yachtklubben, jeg ble svippet hjem i en regjeringsbil kvart over ti, med en skriftlig invitasjon om å komme tilbake som vip-gjest i provinsen med personlig mottakelse av borgermesteren som også ville stå for hele oppholdet og fly meg rundt med helikopter og vise meg innlandet. På direkte ordre fra en tykkfallen mann som manglet en fortann, men som viste seg å være landets mest populære og innflytelsesrike politikere. Utrolig hvor mye rart man kan komme ut for!

Om jeg drar ned igjen? Helt klart. Noe annet ville være idioti, og noe jeg ville komme til å angre på til den dagen jeg ikler meg tredressen. Det er de færreste vanlige dødelighet forunt å inviteres på statsbesøk uansett hvilket land det er snakk om. Men da må jeg nok pakke en litt annen garderobe enn denne gangen her. ;-)

(Når det er sagt må badeshortsen uansett med. Som et fremgår av bildet er det ikke no tull med bassengene på hotellet her!)

King for a day!

Her i PGN brukes fremdeles "Masta" i stor grad når man henvender seg til hvite menn. Jeg må innrømme at jeg nok føler meg litt som en kolonist og overklasseperson her jeg skyffles rundt med privatsjåfør og tituleres master. De siste to dagene har vært svært ulike, men begge innholdsrike, og jeg prøver å oppsummere litt.

Første dagen var sightseeing i Port Moresby og omegn med egen minibuss(!) og sjåfør.Forsiktigheten råder hele tiden så vi snakker sota vinduer og automatiske dørlåser så fort man setter seg i bilen. Først var vi litt rundt "the Town" som bykjernen kalles, og kjørte opp på utkikkspunkter på hver side for å ta litt bilder. Sprøtt å se hvordan samtlige bolighus av litt høyere standard var omkranset av høye gjerder, piggtråd, portvakter, advarselsskilt og gjerne et par hunder. Man får fort følelsen av at det er lovløsheten som råder her i byen.

PGN ble selvstendig i 1975 og ligger dermed en generasjon foran Timor-Leste. Det er pussig å sammenlikne dem og se hvordan de helt klart er kommet litt lengre her, men at samme typer utfordringer henger litt igjen i begge land. Her i PGN er det heller ingen amerikanske kjeder, men kineserne har fått et lite fotfeste og da er plagiatene på plass naturligvis. Byens to favoritter er KMC (Ken's Mighty Chicken) og Big Rooster. Helt klart inspirert av KFC og Red Rooster. Ja, det er til å le av. ;)

I selve byen ligger en del severdigheter, og jeg var blant annet innom "Parliament Hausten" som tilsvarer Stortinget hjemme i Norge. Dette bygget stod ferdig i 1984 og var et ganske spennende stykke arkitektur vil jeg si, basert på gammel byggeskikk fra ulike provinser i landet. Ellers var jeg innom Nasjonalmuseet og -galleriet, samt at jeg var innom den botaniske hagen. Utrolig mye flotte orkidéer! De hadde også litt fugler i bur der, så jeg fikk faktisk sett et par Paradisfugler, som er et av PGNs nasjonale symboler og blant annet pryder flagget deres. En annen art de hadde var strutsefuglen Cassowary som bare finnes i Australia og PGN. Jeg har sett den i Australia tidligere og såvidt meg er bekjent er den fredet. Men da vi stoppet og så på den her i PGN kommer det kjapt fra guiden: "and it tastes very good! very good meat!" Så her er det tilstander ja! :D

Ellers var vi innom et av de lokale markedene og tittet litt, (Folk så vel igrunn mer på meg enn på noe annet men.) før vi satt kursen ut av byen. Først kjørte vi innom Bomana kirkegården hvor nærmere 4000 Australske soldater som falt på PGN under WW2 er gravlagt. De fleste i umerkede graver. Så dro vi videre opp i fjellene til Variarata Nasjonalpark hvor bildet i innlegget her er tatt (Sogeri platået). Siste punkt på turen var Owers Corner, stedet som markerer starten på "The Kokoda Track" - en krigshistorisk, veldig tøff fottur som gåes av noen tusen turister vært år.

Her inne i jungelen overrasket været oss voldsomt og veien som var tørr og fin ble gjørmete og såpeglatt på få minutter. For ikke å bli gjennomvåt i alt jeg hadde var det bare å kle seg ned til boxern og løpe ut og ta bilder. Da vi skulle tilbake igjen kom vi imidlertid ikke opp første kneika på grunn av været så den hvite "Masta" i forsetet var nødt å ut, barbeint og i underbuksa, og prøve å fyrte bilen mens sjåføren gav gass. Til slutt greide vi det og det var en veldig smilende og full av rød gjørme undertegnede som krøp inn i bilen igjen. Godt å få gjort LITT nytte for seg i det minste!

Etter dette bar det tilbake igjen til hotellet for en kald dusj og en bedre middag på en av de fine restaurantene i sentrum. Det er klart det er hyggelig å spise sammen med noen, men utrolig hvilken oppmerksomhet og service en får av servitørene når en sitter der alene. :)

Dag to stod jeg opp tidlig og ble kjørt ned til havna hvor jeg tok en lettbåt ut til Loloata Island som ligger i Bootless Bay litt sør for Port Moresby. Dagen ble tilbrakte med snorkling ute på korallene og en liten fottur opp til øyas høyeste og sørligste punkt. For et fantastisk sted! Jeg vil gjerne tilbake igjen hit og dykke mer. De har flere vrak rett i nærheten - blant annet et amerikansk bombefly fra WW2! Som de sier lokalt her: "Lukim yu bihain" (see you later!) ha ha ha :D

Da kvelden kom og middag stod for tur, bestemte jeg meg for at la gå, er det "Masta" de vil jeg skal være, så skal jeg jammen gi dem det. Jeg gravde forbi alt av shorts og singleter nedi sekken og fant en Ralph Lauren skjorte og en linbukse, og pekte sjåføren i retning Royal Papauan Yacht Club. Hvordan det endte er en historie for seg selv. Stay tuned. ;)

Yu No Ken Kam Insait!

Dette betyr: "You cannot come in", eller om du vil "Do not disturb". Her på Ny-Guinea snakkes det over 800 språk fordelt på drøye 6 millioner mennesker, og forvirringen er total. Det mest offisielle og utbredte språket kalles "Tok Pisin" og er en slags barnslig form for engelsk som har utviklet seg fra kolonitiden da engelskmenn kom til landet og prøvde å lære de innfødte en ny måte å snakke på. How are you?, er "Yu orait?" og I'm fine er "Mi orait". Andre eksempler er "Sanap" (stand up) og "Sindaun" (sit down). I det store og hele ler jeg litt når de prater her. Hehe

Byen er farlig! Ikke bare frarådes det på det sterkeste å bevege seg ute alene etter mørkerts frembrudd, men det er også områder hvor man bes om ikke å bevege seg i det hele tatt. Det er såvidt jeg får lov å gå ut alene, og overalt er informasjon rundt hvilke forholdsregler man til enhver tid bør ta. De innfødte lever etter an-eye-for-an-eye prinsippet, og legger du deg først ut med noen går det ikke over av seg selv. Det er også mye vinningskriminalitet (ran/overfall/carjacking) her i tillegg til voldtekter av begge kjønn, så det gjelder å passe på hva en driver ned.

Jeg har selv ansatt en liten "bodyguard", Jack, som følger meg rundt på kveldstid og sørger for at ingen plager meg. Jack hører selv til en av klanene av innfødte på øya og virker som en effektiv buffer mellom meg og dem. Så langt bare smil og se. :-)

Ellers kan jeg melde om at NetCom tydeligvis ikke har noen roamingavtale med Ny-Guinea, for her er det kun nødsamtaler som er mulig for meg. Ergo vil det ikke være mulig å nå meg på noen enkel måte så lenge jeg er her. Skulle det være noe, send mail på gmail-adressen min, den skal jeg prøve å sjekke i hvert fall hver kveld.

Spennende land dette her, men nå er et på tide med litt søvn, eller "Silip" (sleep) som det heter på lokalspråket! :D

Hippie for en dag :)

Døgnet har mange timer her i Australia og det har vært svært innholdsrike tre dager jeg har tilbragt her hos Espen i Surfer's Paradiset på østkysten. Jeg har faktisk ikke surfet her, men en ting jeg ikke hadde prøvd før som jeg faktisk gjorde var å ta en time Hot Yoga på senteret hvor Espen jobber. Dette er omtrent det samme som vanlig Yoga, men rommet er 37 grader varmt. Jeg kan ikke huske å ha svetta så mye under noen treningsøkt noen gang tidligere. :)

For ikke så lenge siden kjøpte Espens sjef en tidlig 70 talls volkswagen camper-van og dekorerte denne med et par surfebrett og hippiefarger til bruk i reklame for senteret. En utrolig morsom hippie-buss, og denne fikk vi låne! Så vi plukka opp et par gutter til, Nick og Daniel, og så dro vi på roadtrip til Byron Bay - et fantastisk flott sted, landets østliste punkt, og på mange måter et australsk svar på Christiania i København. Her nede fikk vi innkvartert oss på et backpacker hostel og var hippier for et døgn. Masse backpackere og gjestearbeidere i denne byen! Blant annet traff vi på et klippe svensker og en gjeng fra Tyskland. Mye europeerne ute og reiser.

Dagen i dag har vi kjørt tilbake til Gold Coast og slapper av en siste dag i "vestlige" kår før jeg i morgen tidlig flyr videre til Ny-Guinea. Det blir nok noe helt annet gitt!

Bilder fra Timor-Leste!

Og her er et par bilder fra Timor-Leste. Et land enda beskyttet fra turistinvasjonen. :-)

Bilder fra Bali!

Omsider er jeg på plass i et "tilkoblet" land igjen. Har tilogmed fått anledning til både å vaske og barbere meg da det faktisk er strøm her! I løpet av uken har jeg jo merket at det slett ikke alltid er noen selvfølge. Vel, her kommer noen bilder fra Bali!

Still alive.

Og med det konkluderer jeg den verste bussturen jeg har hatt noensinne. Etter å ha tatt noen bilder av de gamle portugisiske bygningene i Baucau fikk jeg vinka over en Microlet for å svippe meg til bussholdeplassen. Fyren bak rattet tok imidlertid en høyre hvor han skulle tatt en venstre, hvilket igjen førte til at jeg havnet ved bussen i det den gikk og ikke ti min før.

Bussen var smekkfull, men de dytta meg inn. Med skulle jeg! Jeg har senere fått vite at det er ingen hvite som tar denne bussen, noe som forklarer hvorfor jeg følte meg som en Yeti der jeg ble skvisa gjennom døra og ble tårnende over en haug små folk med store øyne som satt å pekte på meg og lo.

Jeg var for bred for midtgangen og for høy til å stå, så jeg ble sittende med overkroppen på skrå mellom et sete okkupert av ei eldre dame, og et annet okkupert av en eldre mann og hanen hans. Ganske riktig, hanen. Det var til sammen tre av dem ombord. Og rumpa mi den var "godt" plassert på en sekk med kokosnøtter. Kokosnøtter folkens, de er hverken myke eller plane, og ikke noe særlig å plassere halebeinet sitt på med overkroppen på skrå og knærne oppunder haka.

Veien var ikke noe mindre humpete enn sist, musikken var like fæl og setet betraktelig hardere enn turen bort. Jeg visste helt ærlig nesten ikke hvorvidt jeg skulle le eller gråte da jeg etter 3t på en kokosnøtt utsettes for at sjåføren finner det for godt å sette på Vengaboys på full spiker og alle tre haner starter å gale om kapp. Welcome to the jungle!

Oppturen? Kosta bare $2 for turen i stedet for $4 som den kosta for folk med sitteplass. Hoo-rah! :-l

Men når det er sagt. Supert land! Coca Cola kommer man ikke utenom, men ellers finnes ingen av de store kjedene her. Ingen McDonalds, ingen KFC, ingen Burger King, Subway, 7/11 eller Starbucks. Jeg fant riktignok en dobbeldekker inne på "Brothers Burgers" som lød det noe kjente navnet Big Mac, men jeg lover at likheten stoppet også der. ;-)

En annen ting er at uten turister er det heller ingen som har lært seg å plage dem, så her kan en gå i total fred selv midt i framfor butikkene! Ingen som vil selge deg knapper og glansbilder, ingen som vil prakke på deg marihuana og hasj, ingen spørsmål om en ønsker verken "Nice lady" eller "massage". Supert! :D

Men det er ganske dyrt både å spise og drikke her. Vel, dyrt i asiatiske målestokk i det minste. Grunner er enkel - ingenting produseres lokalt, så dersom du har andre preferanser enn grønnsaker, ris og grusom bananvin er du nødt å gå på import. Så det er slik det fungerer her nede, FN, hjelpearbeidere og NGO'er med god økonomi drar unna importen, mens de lokale greier seg med det de har.

Landet strever enda med å stable seg på bena etter år med krig, og FN trekker seg ut i desember 2012. Mange frykter en kraftig økning i korrupsjon og klasseskiller i kjølvannet av dette, noe som allerede vises litt i den toppolitiske ledelsens Armanidresser og forbruk av Blue Label. Det blir i det hele tatt spennede å følge med på Timor-Leste fremover. Jeg har fått noen venner her jeg planlegger å holde kontakten med, og fikk virkelig sansen for både naturen og menneskene som bor her.

Obrigado, Timor-Leste. :-)

Fanastiske Timor-Leste!

Det går mot slutten av oppholdet mitt i dette bittelille landet med rundt en million innbyggere, og jeg har greid å finne noe så sært som en Internettcafé med utstyr som faktisk fungerer. Tenkte jeg skulle nytte sjangsen da til å oppdatere litt med hva som skjer, ettersom det slett ikke sikkert jeg vil være i stand til å gjøre det om noen timer. Mer om det senere.

Første dagen jeg kom hit fikk jeg som tidligere nevnt innkvartert meg på East Timor Backpackers hos en trivelig engelskmann og hans Timoresiske kone. Der bodde jeg en natt og brukte første dagen på å orientere meg litt i sentrum og prøve å komme til bunns i hva som var viktig å få gjort når først jeg var i landet. Timor-Leste er en veldig ung nasjon som først ble selvstendig i 2002, men som igjen opplevde opptøyer og i mindre borgerkriger så sent som i 2007/8. Det er med andre ord et land som virkelig strever med å komme seg på bena og som bærer preg av det hvor enn en snur seg.

Jeg var en tur bortom kirkegården i Santa Cruz hvor Indonesere henrettet hundrevis av mennesker i 1992, en hendelse som satte Øst-Timor-konflikten på kartet igjen etter å ha vært "glemt" av verden i flere år. Det er veldig pussig å gå rundt i byen som turist. Samtlige andre vestlige jeg har møtt har enten vært FN-soldater, hjelpearbeidere og frivillige, eller industrielle/diplomatiske rådgivere. Disse igjen holder seg ofte til sine egne og til jobbene sine, så jeg føler meg virkelig på upløyd mark her jeg labber rundt med ryggsekk, shorts og kamera i hånda.

Dag to var det opp grytidlig for å rekke taxibåten ut til Atauru, en liten øy som ligger en time-halvannen nord for hovedstaden Dili. Her har Australske Barry slått seg ned sammen med sin Timoresiske kone og to små tvillinger og driver lite gjestgiveri med 4 bungalower på stranda. På formiddagen var vi ute og snorklet på revene utenfor, og på ettermiddagen var det alle mann opp i lasteplanet på pick-upen og en kjøretur ned til øyas andre bosetning hvor katolske prester hadde lært opp de lokale konene i hvordan lage pizza og pasta. Så tro det eller ei, det fantes en Italiensk restaurant her ute. Føltes smått surrealistisk å sitte inne i et "ordentlig" hus og spise den type mat når man visste hva som var rett på utsiden.

Dagen etter var det opp i åttetiden og få i seg noe frokost på stranda før jeg hoppet på Taxibåten tilbake til Dili. Her fikk jeg ladet batteriene i kameraet igjen og pakket om svipptursekken før jeg føyk avgårde til bussholdeplassen. Et spørsmål som går igjen i en del situasjoner er: "Hva er prisen på et menneskeliv?" Jeg var i noen timer i går ganske sikker på at jeg hadde satt prisen på mitt eget til 16 US Dollar.

16 Dollar var det jeg sparte på å ta bussen til Baucau i stedet for å leie en motorsykkel og kjøre selv. I min enfoldighet tenkte jeg at her slipper jeg da å både lure på hvilken vei jeg skal kjøre og å vurdere ting som bensin, bekledning, parkering og annet. Alt dette er forsåvidt riktig, men om det var verdt de 16 dollarne er jeg smått usikker på fremdeles. Bussen var naturligvis i samme forfatning som resten av øya, noe jeg burde tenkt meg til, og sikkerhetsrutiner og sjåførholdning var også totalt fraværende som regler ellers forøvrig også er. :-P

Bussen hadde vel sitteplasser til ca 20 personer og jeg antar det var en 30 ombord fordelt på seter, tak, og ellers hengende ut av dørene på siden som forøvrig var åpne hele turen. Det var sågar enkelte som krabbet ut bakdøra og så langs siden av bussen og inn foran mens vi var i fart. Samtidig spraket det sødmefylte sviskesanger fra 50 og 60 tallet over anlegget på i overkant høyt volum under hele turen - det er denne musikken som er populær blant befolkningen i Timor-Leste nå.

Veien var et oppkomme av dårlige broer, hull, steinsprang og jordskred så det var stadige nedbremsninger til 0 for å liste seg over et hull, og igjen FULL PINNE på strekket etterpå. Bussen brøyt sammen to ganger i løpet av turen, men ble tapet sammen igjen etter litt styr og hjelp fra passerende lastebiler og omsider kom vi frem til Bacau som etter Dili er landets nest største by.

I Bacau ligger det en "gamleby" som er gjenværende fra tiden da Portugiserne kontrollerte landet. En hovedbygning i denne gamlebyen er det nåværende Pousada Hotell (tidligere administrativ bygning) med tilhørende badepark (nå offentlig svømmebasseng). Dette er det fineste hotellet som finnes i hele landet, og restauranten som ligger her er også den beste. Da jeg kom i resepsjonen etter en 3,5t lang nær-døden-opplevese underveis fikk jeg imidlertid beskjed om at hotellet (10 rom) faktisk var fullt! Gode råd var i sannhet dyre og med en drøy time til solnedgang var jeg litt i beita over hva jeg skulle finne på.

Heldigvis hadde jeg før jeg dro fra Dili pratet med en kar som nevnte for meg at sør for Baucau var det noen flotte "ensomme" strender på et sted som kaltes Osolata. Jeg mente jeg hadde lest noe hos Lonely Planet på Internett om at det skulle finnes noe overnattingsmuligheter der nede, og noterte meg navnet på en lapp. Nå stod jeg da i Baucau med denne lappen med "Oslolata" på og en time igjen til solnedgang.

Jeg begynte å gå nedoverbakke og etter tre kvarter kjapp gange, flerfoldige spørringer om jeg var på rett vei, utallige Bon Dia og Hello Mister, kom jeg utrolig nok frem til dette stedet som i høyeste grad viste seg å eksistere. Men det viste seg at det fulgte en ganske dyster historie med på kjøpet..

Under opptøyene i 2007 var det stor misnøye mot det sittende statsoverhode. Det var langt i fra en flerpartiregjering og mange mente at landet var mer på vei mot et diktatur enn en demokratisk stat. Det viste seg at dette stedet, Osolata, var et sted hvor Statsministeren blant annet hadde overnattet, og det førte til at det plutselig ble et mål for mobbens vrede. Oppviglerne hadde slått til mot gjestgiveriet og brent ned alle bungalowene! Og ettersom det ikke akkurat er rikfolk i Timor-Leste hadde de ikke hatt råd til å bygge dem opp igjen nå som inntektsgrunnlaget var tatt bort fra dem.

Men disse fantastiske menneskene hadde da et gjesterom i sitt eget hus og om det var i orden for meg så måtte jeg gjerne få bo der. De hadde dessverre ikke noe middag igjen til meg, men en av guttene kjørte meg opp igjen til Hotellet på motorsykkelen sin og ventet på meg utenfor mens jeg satt til livs landets beste tre-retter som letta lommeboka for $35.

Da jeg ankom Baucau fikk jeg beskjed om at strømmen hadde gått for 4 dager siden og at innbyggerne hadde fått beskjed om at den ville være borte en uke i forbindelse med utbedringer i sentralen. Da jeg kom ned til Osolata viste det seg imidlertid at de AKKURAT hadde fått strømmen tilbake, slik at arbeidet tydeligvis var over kjappere enn beregnet. Jippi, tenkte jeg! Har dere TV her?

Det hadde de, og flere av guttene var interesserte i fotball, så kvartfinalen i Champions League mellom Chelsea og Manchester United skulle flere se selv om denne begynte 03:45. Jeg ble vekket av forsiktig banking på døra sånn i tretiden og så bar det inn i stua sammen med 4 andre gutter og overværing av et forsmederlig tap og exit fra champions league, mens jeg satt på en madrass på gulvet og så på en 20 tommers billedrørs-tv med mono-lyd hjemme hos en vanlig familie i Øst-Timor. Det var i det hele tatt en såpass rørende og fin opplevelse hvordan de tok i mot meg at jeg greide faktisk ikke bli spesielt sur selv om laget mitt røyk ut av sluttspillet. :-)

I dag morges fikk jeg frokost servert ute på verandaen, måtte ta noen bilder av de yngste barna, og gikk meg en tur langsmed stranda og tok noen bilder mens jeg ventet på at en av guttene reparerte en motorsykkel så han kunne kjøre meg opp igjen til byen. Så nå sitter jeg her i Pusada Hotell ved siden av ei norsk(!) jente som jobber med uhjelpsstudier og syns jeg er en merkelig fyr som virrer rundt her som turist helt på egen hånd. Hun skal hjem til Norge om ikke så lenge og er ferdig med studiene til våren så jeg har hjulpet henne litt med å overføre CV'n hennes fra norsk til engelsk. Verden er i sannhet liten. :-)

Foran meg nå ligger nye 3 timer med å måtte se døden i hvitøyet på "helvetes-ekspressen" tilbake til Dili, og en siste natt på East Timor Backpackers. Tidlig i morgen tidlig flyr jeg via Darwin ned til Brisbane, og så er det en taxitur ned til Goald Coast hvor jeg skal besøke kompis Espen og bo der over helga. Kjenner det skal bli litt godt å komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen. Jeg er ganske bra skjeggete, skitten og solbrent her nå uten at det bryr meg så veldig mye men. ;-)

Fremme i Australia er verden i flere betydninger litt mer på "nett" enn her, så da skal jeg også prøve å få lagt ut et par poster med bilder fra Bali og Timor-Leste. Jeg har MYE bra!

Bon Dia.

Monkey Business på Bali

"Gjerningsmannen beskrives som liten, hårete og klåfingra med både hender og føtter - og så hadde han hale." Slik kunne rapporten sett ut dersom jeg ikke hadde greid å fått tilbake solbrillene mine og måtte politianmeldt tyverier. Rampete apekatter på Bali! Og noe av det som morer dem mest er å stjele kameravesker, solbriller, sandaler og annet de kan få tak i av turistene og ta dem med seg opp i trærne og sitte der og erte. Heldigvis er mat enda mer spennende så måten vi løste mitt problem på var å kaste opp nok små bananer til at han ikke hadde muligheten til å holde fast på solbrillene samtidig med å få tak på maten. Det var rett nok de lokales idé dette. Undertegnede hadde allerede begynt å leite frem et par større steiner..

Bali er ganske annerledes enn Jakarta - i hvert fall om man holder seg i turistdelene av øya. Handelsområdet Ubud er ganske spesielt og består av 4 forsteder med hvert sitt håndtverksområde. Overalt er det salgsboder og utstillinger samtidig med at de fastboende holder til midt oppi det hele med dagligdagse ting som klesvask og matlaging.

Det er ikke så ille dyrt å være nordmann på Bali. Eksempelvis koster det i underkant av 400kr å leie en bil med sjåfør for en hel dag (9t). Jeg gjorde dette et par dager da det viste seg å være en kjempefin måte og komme seg rundt på. Dersom man ikke bare er på besøk for å surfe og shoppe er det massevis av ting å se. Jeg fikk blant annet overvært en klassisk dans/skuespill og besøkt en av kaffeplantasjene. Der fikk jeg også smakt på den smått berømte Luwak-kaffen som er kalt opp etter det dyret kaffebønnene passerer gjennom før de blir høstet av mennesker. Spesielt.

I tillegg var vi langt til fjells og så på en av Balis vulkaner, samt flere templer rundt omkring. Morsomt å se at selv etter hundrevis av år er det knapt nok modernisering å spore i Balinesisk byggeskikk. De bygger og bygger i stein fremdeles akkurat som i riktig gamle dager, og selv i turistsentrene står tårn, spir og skulpturer side om side med logoer fra KFC og Starbucks. Jeg var også og så på flere såkalte "ris-terrasser" hvor de lokale har laget store trappetrinn i fjellsiden og så ledet vann til disse for å muliggjøre dyrking av ris på steder hvor det ikke er flatt. Litt av det samme Inka-indianerne drev med borte i Peru! Høydepunktet kulinarisk sett var å sitte barføtt i sanden og se solen synke i havet mens det i bakgrunnen ble tilberedt sprell levende sjømat over åpen flammene.

Ellers var oppholdet på Hard Rock Hotell absolutt å anbefale. Øyas største swimmingpool (som jeg ikke en gang var uti!), flotte rom, treningssenter og utrolig masse bra musikk som ble spilt overalt en beveget seg. Og de skulle aldri ha signaturer på noen papirer. Der på Hotellet kaltes dette Autograf må vite. ;-)

Mastercardet mitt som går under navnet "One Card to rule them all" gav meg litt problemer i utsjekken fra hotellet samtidig med det nektet å gi meg kontanter på flyplassen. Det var derfor med litt urolighet jeg satt på flyet til Øst-Timor og fylte ut feltet på ankomstskjemaet hvor det stod: "If You are not working in Timor-Leste how will You provide for your stay?" Saken ble ikke bedre da jeg ved landing ble møtt av en kø i retning en luke hvor det stod "ankomstavgift $30". Gode råd var dyre så jeg hoppet ut av køen, tok på meg en svært alvorlig mine, og smatt etter noe flypersonale inn en dør på siden. Det gikk.

Etter bagasjefangst og passkontroll var jeg "Home free" og klarte etter litt å lokalisere en minibank. Denne snakket heldigvis samme språk som kredittkortet mitt og jeg tok ut maksbeløpet 2 ganger bare for å være sikker på ikke og havne i samme situasjon igjen. Og Hard Rock Hotel til $230 per natt er bytta ut med East-Timor Backpackers til smått sympatiske $12. Det er tross alt Asias fattigste land jeg er i nå. Jeg får ut og utforske litt! Tror det meste her borte lar seg ordne med litt hjelp av døde, amerikanske presidenter. ;-)

Edit: jeg måtte fjerne bildene fra dette innlegget da det er umulig å finne en uplink stabil nok til at jeg får lasta dem opp. Internett "låner" vi visstnok av en ukjent nabo et sted og jekker det opp med en booster. Strømmen har for øvrig også gått 2 ganger siste 40min så nå kjører vi på diesel. Tilstander! He he

Plusser og minuser i Jakarta

Dette var annerledes enn Singapore gitt! Lonely Planet skriver i sin reiseguide for Indonesia "Jakarta is a hard city to love", noe jeg virkelig ikke er enig med dem i. Som Shanghai er det en by full av kontraster og skarpe skiller mellom fattig og rik. Et øyeblikk kan man navigere seg sidelengs i trange smug og mer eller mindre passere gjennom kjøkkenet til folk, for i neste øyeblikk å bli kroppsvisitert på vei inn i et fullt airconditioned super-kjøpesenter.

Dagen i går var full av inntrykk. Vi tok en taxi til havna og støtte på en "guide" der som gjerne ville vise oss rundt mot litt kompensasjon. Etter litt pruting ble vi enige, og det viste seg å være en kjempeide. Først fikk vi en omvisning på havna med besøk ombord en av lasteskipene. Deretter ble vi rodd over i båt til den såkalte "Fishing Village" hvor vi virkelig fikk tatt slummen på pulsen. Det som slo meg mest var hvor utrolig muntre og varme folk var trass i at de stort sett ikke hadde nåla i veggen. Får en til å tenke litt på eget karrieremas. :-)

Det var også veldig morsomt med ungene her. Når de så en stor hvit mann kom de løpende bort og ba om å bli tatt bilde av. Etterpå måtte jeg vise dem bildet mens de gjentatte ganger sa "thank You, thank You, thank You". Helt ærlig kunne jeg meget gjerne vært i denne bydelen alene et par dager til.

Men begrensede midler tatt i betraktning vet de å ordne seg her! Et par eksempler er sykkeltaxi (sykkel med polstret baksete og fothvilere) og små, mobile karuseller for barn drevet av pedaltråkk.

Vi var også en tur gjennom chinatown med dens trange handlegater og utallige naturmedisinsjapper. Jeg ble ved flere anledninger spurt hvorvidt jeg visste hvem Bruce Willis var, og fikk tilogmed et gratis eple av en frukthandlerdame som var helt overbevist om at jeg i hvert fall måtte være broren hans! Hehe, det er tydelig at Willis er stor her nede men det stopper ikke der. Ute på byen i forgårs fikk jeg direkte spørsmål fra betjeningen på et utested: "excuse me Sir, but are you Steve Austin?". Og i løpet av dagen i går kom den igjen enda en gang. Om ikke annet er det en god icebreaker og ligne på kjente mennesker. Og Hollywood-actionhelter er Hot i Indonesia. Jeg fikk til og med rabatt på hotellrommet her på Hard Rock Hotell Bali av den grunn! Latterlig opplegg. :-)

På kvelden dro vi en tur til mer "upper class" strøk, og restaurant med live-band. De kjørte etter "sanger på forespørsel" -prinsippet og undertegnede hadde naturligvis en lengre liste klar. Og med 3(!) Vokalister var det ikke den sang de ikke greide dra. Første gang jeg hører ACDC's "You shook me all light long" fremført av kvinnelig vokalist, men det var noe hun greide meget bra! Ellers ble jeg umiddelbart fant av bandet, og de av meg, så mail og telefonnummer er utvekslet med oppfordring om å finne spillejobber i Norge. Og det er jo noen komplisert som skal gifte seg fremover.. ;-)

Dagen i dag var mindre morsomt. Jeg stod for mesteparten av gårsdagens utlegg for meg og min indiske "kompis", men da jeg skulle avgårde i dag formiddag var dyrene sjekket ut og forsvunnet fra hotellet. Litt spesielt ettersom han hadde enda en dag til i Jakarta og også skyldte meg fem-seksundre kroner.. møkkamann! Forsinkelser i trafikken gjorde også sitt til at flyet mitt til Bali gikk uten meg, men heldigvis var det ikke snakk om mer enn drøye femhundre kroner og halvannen time ventetid for neste flight.

Nå er jeg på plass på Bali og innkvartert på Hard Rock Hotell ved Kuta Beach. Her blir jeg fem dager før jeg setter kursen mot Øst-Timor og litt mer kummerlige kår. Så langt fremstår Bali som en super-turistfelle hvor prisene er justert mangfoldige hakk. Men, jeg er på ferie og som Wilhelm sier "er man på tur så er man på tur". :-)

Starten går i Singapore

Da er man i gang igjen her og virkelig i gang denne gangen. Etter å ha sett Marina Bay Sands på Discovery Channel en gang i fjor var det klart jeg måtte bo her nå. Meningene mine er litt todelte. På den ene siden var bassenget og utsikten fra toppen helt enestående, og alt av mat som ble servert aldeles utsøkt. Men når det er sagt manglet følelsen av elsklusivitet som jeg f.eks fikk på The Palm i Dubai. Rommene var helt ok men ikke noe mer, og resepsjonsområdet med alle turistene fikk det hele til å fremstå litt mainstream selv om jeg riktig nok ikke så charter-Svein. En annen ting er at de skulle ha 15 Singapore dollar per time for å bruke Internet, og det er da direkte uhørt når en betaler 2000kr per natt for rommet. Nå når jeg skriver dette sitter jeg i Jakarta, Indonesia hvor jeg betaler 150kr natta og Internett er inkludert. Men bortsett fra det kan jeg ikke skryte på meg jeg sitter på noen Waldorf Estoria, for å si det sånn. ;)

Turen til Singapore ble dyr i år av flere grunner. Nytt kamera måtte kjøpes inn som tåler litt sand og vann, hotellet (med tilhørende casino) var et kapittel for seg, og på toppen av det ordnet Blackberryen kaldenderen min slik at det fremstod som jeg hadde 7t flere til gode enn jeg hadde. Dette førte igjen til at jeg handlet billetter til Universals themepark dagen i forveien, men endte opp med å måtte gi dem til en liten gutt i resepsjonen da jeg lettere panisk løp for å få tak i en taxi.

Men det ordna seg, nå er jeg i Indonesia og ting koster en brøkdel. Det er nært å sammenlikne med land som Filippinene, eller Vietnam. På flyet hit traff jeg en Inder, Mickey, som jobber i Singapore og som dro hit til Jakarta i samme ærend som meg. Vi booket oss inn på samme hotell og planen nå er å komme seg ut og få tak i noe lokal mat og se litt på livet. Spennende å se hvordan magen blir i morgen da, og om 2 dager setter jeg kursen mot Bali. Prøver å få til en oppdatering også derfra. Tos!

Here we go again

Da er det gått et par år siden sist, og tiden er inne for å rette nesa mot Australia igjen. Som tidligere legger jeg ruta innom andre land underveis for å utforske litt, og følgende er den grove planen i denne runden:
1. Først flyr jeg til Singapore hvor jeg har booka meg inn 2 netter på Marina Bay Sands (www.marinabaysands.com). Dette er et ganske sykt hotell med svømmebasseng på taket hvor det ikke er gjerde, men at vannet bare renner rett over kanten. Gleder meg til å plaske rundt oppi det. Jeg har bare sett bilder, men det virker å måtte være en veldig spesiell følelse å svømme rundt oppe i "luften" på byens tak.
2. Deretter går turen til Indonesia, og Jakarta i første omgang. Jeg har ikke vært i Indonesia tidligere så det blir spennende å se hvordan folk og virke fungerer der nede. Jeg blir et par dager i Jakarta og ser meg om før jeg flyr videre til Bali.
3. Bali. Her har jeg lagt opp litt god tid for å sløve på stranda og surfe litt. Jeg vet enda ikke helt hva som "skjer" på Bali og ettersom Singapore er det eneste stedet jeg har booka hotell på forhånd vil nok veien bli litt til ettersom jeg går den.
4. Etter noen dager på Bali har jeg (tror jeg) ordna meg billetter med et lite lokalt propellflyselskap som skal ta meg til Øst-Timor. Jeg har i hvert fall en bekreftelse og et reservasjonsnummer så jeg håper det går. Ellers har jeg lest litt ymse om Øst-Timor så det blir spennende å dra dit.
5. Jeg flyr videre fra Øst-Timor til Australia, og Brisbane i første omgang. Derfra blir det en svipptur ned på Gold Coast hvor jeg skal bo hos en kompis fra Arendal som holder til der nede.
6. Derfra går turen opp til Ny-Guinea som blir en opplevelse tilsvarende Øst-Timor antar jeg. Det står mye på Internett om dette og hint, men at man i hvert fall bør være litt forsiktig i disse landene virker som en konklusjon.
7. Etter noen dager på Ny-Guinea flyr jeg ut til Fiji hvor jeg har lagt inn en liten uke til med sol, sløving og surfing. Tenkte jeg skulle prøve å få til litt fisking også, men tar det som det kommer.
8. Turen avsluttes med fly til Melbourne hvor jeg skal besøke lillebroren min som bor der nede og bo noen dager hos ham.

Går alt etter planen lander jeg på Gardermoen kl 11:00 på formiddagen, søndag 1. mai. Da rekker jeg omtrent akkurat å dra hjem til leiligheten, pakke ut, spise litt mat og få tatt meg en dusj, pakket kofferten igjen, og dratt tilbake til Gardermoen før flyet til Zürich går kl 19:45. Godt jeg for lengst har lært meg å sove i transit!