Goooodmorning Vietnam!

Her er det jammen liv! Turen fra Manila gikk via Singapore til Saigon og førte til at vi fikk en stopover og natt i "løvebyen". Det var ikke så dumt det for elektronikk er ekstremt billig i Singapore og som et resultat av det har jeg nå fått meg nytt kamera. Jeg må innrømme bildene jeg tar blir en del bedre nå enn tidligere da jeg fotograferte med mobilkameraet.. I Singapore forbereder man seg også til jul, og som dere ser av bildene her er julegatene kommet opp allerede. Det får meg til å tenke på hvordan det ser ut hjemme akkurat nå. Det var enda ikke falt noe snø da vi dro fra Norge så det virker litt fjernt. :-)

Etter litt shopping og haraball var det endelig tid for å ta fatt på Vietnam. Vi endte opp med å bli 3 netter i Saigon før vi dro videre til Hanoi, og fikk sett en hel masse. Byen huser over 12 millioner mennesker og er enormt svær. Vi bodde så sentrumsnært vi kunne, men likevel var det et stykke å gå fra a til b. Begge var enige om at vi skulle hatt med oss skrittelleren til joffen på turen for spesielt den ene dagen gikk vi ekstremt langt. Ikke bare var vi hele byen rundt etter Lonely Planets "City Walk", men vi var også innom 2 museer og en zoologisk hage(!)

Motorsykler er det også noe helt grasat mye av her i landet. Faktisk er det så mange på veien at det ikke er nok plass! Og hva gjør man da? Jo da benytter man fortauet. I Vietnam er fotgjengere HELT i bunnen av rangstigen. (Legg forøvrig merke til Joffen ikledd Liverpool-drakt med Steven Gerrard på ryggen til venstre i bildet. Ønsker du å gå i fred for plagsomme selgere er det bare å ta med seg en kompis ikledd fotballtrøye. Man blir bare ikke mer turist enn å gå rundt slik, og joffen dro til seg alt fra massører til taxisjåfører som en magnet. Jeg ble ikke tatt kontakt med av noen av dem en eneste gang den dagen og gikk stort sett et par skritt bak og humret hver gang det inntraff. Klassiker.) ;D

Det var visse områder i Manila også, men her i Vietnam (både Saigon og Hanoi) leves livet virkelig på gata. Butikkene og verkstedene rundt forbi er sjelden mer enn 10kvm og alt foregår på dette arealet samt fortauet utenfor. Reperasjoner, kjøp og salg, matlaging og prat. Det at fortauene er så opptatte gjør det ikke akkurat enklere for fotgjengere å ferdes i byen, men det er nå litt koselig likevel. Man kommer veldig tett på folks dagligliv når man tar en bysleng her, og det er spennende å se hvordan de lever. Jeg møtte ei jente her i byen i går som jeg diskuterte litt inntrykk med og hun sa hun hadde så lyst å kjøpe noe mat fra en av disse fortausbedriftene, men at hun var redd for å bli dårlig. Jeg beroliget henne med at disse menneskene lever jo og spiser slik hver dag og virker å være i fin form så da burde det vel gå greit for henne og. Håper ikke hun ligger et sted med mageknip nå. :P Her er et typisk supermarked i Saigon. Ganske kompakt!

Saigon er en merkelig blanding av øst og vest, gammelt og nytt. Noen steder er det trange smug og mennesker som lever på gamlemåten, andre steder er det høye skyskrapere og store designerlogoer som preger gatebildet. Det er ikke så lenge siden jeg var i Shanghai i Kina, og selvom denne byen var enda mer ekstrem finner jeg mange paralleller. -Etter å ha gått rundt en hel dag var vi både sårbeinte og skrubbsultne, og siden vi har levd relativt spartansk i så mange dager nå bestemte vi oss for å dra en liten flottings. Vi fant den høyeste skyskraperen vi kunne se, tok heisen til topps, og tilbrakte drøye 2 timer med svært god mat og en fantastisk utsikt over Saigon by night. Det er første (og forhåpentligvis siste) gang en restaurantregning har beløpt seg til over 6 millioner for min del. Greit nok, kursen er litt annerledes her, men dog. ;)

Neste dag var vi en busstur avgårde for å se på Mekong-deltaet, og hvordan bønder og fiskere i regionen lever. Mekongelva er svært lang og renner blant annet gjennom Kambodja før den renner ut sør i Vietnam. Senere skal vi med båt fra Siam Rep ned til Phnom Penh, men det blir en annen historie.
Det var ganske spesielt å komme seg opp til der menneskene holder til i elvedeltaet. Det er ekstremt frodig, og høye kokospalmer overalt. På vei oppover elva der fikk jeg en skikkelig Apocalypse Now - følelse. Det eneste som manglet var en beret, en M16, og en sprakete radio som prøvde å formidle Long Tall Sally i skingrende mono.

Oppe i Mekong-deltaet fikk vi se masse forskjellig. Blant annet fikk vi overvære hvordan de laget kokos-godteri i en liten fabrikk de hadde inne i jungelen der. Kokospalmen er ekstremt nyttig for menneskene som bor der, og de benytter den til alt mulig. Bestikk, tallerker, kopper og kar lager de av selve treet. Bladene blir til tak, og frukten til både mat, drikke og godteri. I tillegg planter de palmene langs elvebredden da røttene forhindrer erosjon og jordras, og sørger for at elveleiet forblir tilgjengelig. Vi fikk også servert lunch i det grønne. Her er en lokal rett, Elefantørefisk, tilberedt etter alle kunstens regler. :)

Jeg fant meg også en kompis i jungelen der. Slanger er fascinerende dyr. Mer om det om en liten stund.

Etter hvert sa vi takk for oss til Saigon i denne runden, og beveget oss opp nordover til Hanoi hvor jeg sitter nå. Det var voldsomt mye advarsler i turboka vedrørende svindel og mafiatilstander blandt taxisjåfører og hosteleiere, men vi har tilsynelatende greid å styre veldig lett unna det. Vi bor nå på et dorm room med 10 andre og har det igrunn helt topp. Det er artig å bo på slike steder og en veldig god måte å bli kjent med nye mennesker på, og få spennende tips til hva man kan finne på og hvor man bør dra i lokalområdet.

Første kvelden ble vi hijacket på en tur til "Snake Village". Som det fremgår av navnet er det snakk om en plass hvor det meste stort sett dreier seg om reptiler. Først fikk vi en demonstrasjon av hvordan man håndterer en kobraslange, utført av en gutt i slutten av tenårene som i starten hadde på seg sandaler og t-skjorte. Støvler kom imidlertid på etterhvert da noen av slangene viste seg å være en smule hissige..
Så ble vi vist bort til et område hvor de hadde dekket bord til oss og det kommer nok ikke som noen overraskelse på noen hva retten var.. det som imidlertid var overraskelsen for oss var at vi skulle delta i selve slaktingen. Flere slanger ble hentet frem og så var greia å skjære ut hjertet på dyret, slippe det i et shotglass med vodka, og ned med hele greia. Eat your heart out! Det var en relativ "stomach-turning-experience" :-S

Etter dette ritualet var gjennomført tok vertskapet slangene med seg på kjøkkenet, og så fikk vi i tur og orden servert forskjellige retter kombinert med en aldeles grusom "snake-wine" de drev og helte i glassene våre med svært ufin frekvens. Det var forsåvidt noe å ha vært med på men det blir ingen da capo for min del. Slanger er kule å holde rundt skuldrene. Det får bli med det. :P

Senere på kvelden dro vi ut sammen med en gjeng nyvunne venner fra Hostelet og minglet med de lokale i Hanoi. Som tidligere nevnt er denne byen ganske annerledes enn Saigon. Det meste gjøres på gamlemåten og man finner lite vestlig innflytelse her. Jeg skulle gjerne handlet meg en ny badeshorts da den gamle henger igjen på tørkesnora i Boracay, men det er det vanskelig å finne her i Hanoi. Bortsett fra det har jeg sett alt fra skorpioner på flaske til skreddere som syr dresser i løpet av 24 timer. Reglene i byen er slik at all servering skal stenge klokken 12, men frem til det hadde vi det svært så hyggelig på fortauskanten i gamlebyen i Vietnams 4 millioner innbyggere -store hovedstad.


I dag har vi igjen vært på buss- og båttur, denne gangen til fantastiske Halong Bay som ligger ved kysten, et lite stykke utenfor Hanoi. Halong Bay er et svært spesielt geologisk fenomen, og en øygruppe av små "tårn" med loddrette vegger som strekker seg høyt opp av vannet. Til sammen er det nesten 2.000 øyer i øygruppen, og et spektakulært syn når man manøvrerer seg rundt dem i båt. Halong Bay er på UNESCOs verdensarvliste, og også en av kandidatene når det nå stemmes over de nye "7 wonders of the world".

Vi klatret også i land på en av disse øyene og var på omvisning en grotte, først oppdaget av Franskmennene for hundre år siden. Spennende at det ikke er lengre siden enn som så da hula selv er tusenvis av år gammel. Det betyr at det helt sikkert også
fremdeles finnes andre spennende ting man ikke har funnet ut om planeten vår enda, og at det ikke er for seint å dra på oppdagelsesferder. :)


Dagene går, og snart er det på tide å forlate Vietnam og sette kursen mot Kambodja. I morgen skal vi til Masuleet og se på de balsamerte etterlevningene av "Uncle Ho"
(Ho Chi Minh) himself. Det er mulig å dra og se på ham så fremt man har på seg sko og lange bukser, samt passer på ikke å ha hendene i lommene(!) Det er heller ikke lov å ha med seg noenting inn i selve graven, så bilder blir det lite av da mobiltelefoner og kameraer må legges igjen på utsiden. Takk for visitten og farvel til Ho Chi Minh blir antakelig det siste vi får gjort her i Vietnam i denne runden. Etter planen lander vi i Siam Rep i Kambodja i morgen ettermiddag. Det er bare en liten hake, og det er at jeg ikke har ordnet visum.. vi får se hva noen dollars kan gjøre i innsjekken.

Avslutter med et par bilder fra Vietnam. So long! :-)

Beautiful Boracay

Da er vi atter en gang på plass i en flyplass lounge og venter på å ta av til neste eventyr. Tilfeldighetene ville ha det til at det ble Singapore neste, men kun for en natt før vi flyr videre til Vietnam og Ho Chi Minh City. Jeg har vært i Singapore et par ganger tidligere, så det å "gjøre byen" på kun ett døgn skal vi nok få til. ;)

Boracay Island i Filippinene kan herved anbefales på det varmeste! Vi ble der 2 dager lengre enn først planlagt, men jeg er langtfra lei. Da vi satt i jettybåten for å bli fraktet av øya og så nye båter komme inn med turister tenkte jeg at vel.. jeg er kanskje litt forsynt likevel, men det var bare akkurat der og da. Nå er jeg ikke kommet lengre enn til Manila og jeg vil allerede gjerne tilbake igjen.

Gratulerer med dagen Jan Roger, Eline, Michelle, Mathias og - Jonas! Informasjon vedrørende familieforøkelsen var noe av det siste jeg fikk med meg før mobiltelefonen takket for seg og tok ferie. Veldig hyggelig at alt gikk bra!

Tilfeldighetene skulle ha det til at Miss Earth kåringen for 2009 var lagt til Boracay og akkurat denne uken vi var der. Videre tilfeldigheter skulle ha det til at jentene var bedt om å møtes ifm en pressekonferanse i lobbyen på golfklubben hvor jeg og joffen befant oss akkurat da. Vi hilse på Miss Sverige og hadde en lengre prat med Patricia (Miss Danmark) som kunne fortelle at de hadde vært i Filippinene nå i 3 uker og tatt bilder, tatt bilder og tatt bilder. Ja, og så hadde de plantet et tre! Ellers hadde de ikke lov å bevege seg utendørs uten høye hæler og sminke, og ikke lov å forlate området de til enhver tid var stasjonert på uten å ha med seg livvakt. Det var moro fortalte hun, men hun måtte innrømme hun var litt misunnelig på oss backpackere og det at vi kunne gå ned på stranda etterpå og gjøre akkurat hva vi ville. Miss Norge var dessverre ikke med(!), men vi fikk et par bilder med noen av jentene i hvert fall. Og Torgeir - jeg skulle hilse fra Miss Australia! ;)




En annen morsom ting jeg må nevne ved Boracay var restauranten The Hobbit House. Tror du ikke at samtlige ansatte var dverger(!) Prøv å slippe unna med den i Norge du! haha :D Vi var innom der et par ganger i løpet av uka og all credit til de ansatte. Ingen sure miner, topp service og humør, og heller ingen problemer med å stille opp på bilde sammen med "kjempene" fra Norge. :-)



Når det gjelder rommet vi bodde på er det vel igrunn litt feil å si "vi". Jeg hadde hele uken en gjennomgående tendens til å ende opp alle andre steder enn hjemme, for så å komme tuslende en gang utpå ettermiddagen neste dag. De lokale på Boracay er utrolig hyggelige og jeg fikk et par venner der nede i familien Cooper. Det å ha lokale bekjentskaper er alltid en fordel og førte til at vi fikk en fantastisk flott siste dag på øya.

I stedet for å betale oss med på en chartret båt og kjøre en fast turistrute fikk vi en runde med lokale på egen båt. I forkant var vi også nede på det lokale markedet og handlet svinekoteletter rett fra slakterbenken, ris, krydder, oljer og grillkull fra det lokale markedet, og et par poser med is. Jay og kompisene hans kjørte oss ut til Crystal Cove hvor vi klatret ned i hulene der og badet litt og ellers så på utsikten, mens de grillet kjøtt og tilberedte mat for oss. Vi hadde en særdeles hyggelig grillfest i etterkant der, og mye moro sammen. Det er dessverre en begrensning på hvor mange bilder man kan fyre opp her, men her er et av mesteparten av gjengen:

(meg og Lily til venstre, båtkapteinen i rødt, Jay, Joffen og Edith)

Ellers er status at kneet er blitt en god del bedre, men fremdeles følger det visse fordeler med det å ha krykker på flyplasser så jeg har ikke kastet dem enda. (Sist sett hinkende gjennom diplomatsjekken her i Manila, og gjennom sikkerhetskontrollen uten å bli sjekket). Nå er vi som tidligere nevnt på vei til Vietnam via Singapore og det er spennende det, men det er garantert ikke siste gang jeg besøker Filippinene. Supert land - supre mennesker! :-)

Paradise -with a twist!

Filippinene er fantastisk! Etter en 10-15 timers reise fra flotte New Zealand landet vi i Manila. Det er en enormt stor by (11,5M innbyggere) som virkelig pulserer av liv. Nye bygninger og spektakulaere shoppingsentre eksisterer side ved side med trange bakgater og slum. Det er umulig aa kjede seg paa en byvandring i Manila! Tilfeldighetene skulle ha det til at Manny "Pacman" Pacquiao bokset tittelkamp den dagen vi ankom, og vi dro paa Hooters og saa kampen (og kjoepte t-skjorta som beviste det). The Pacman er en stor helt paa Filippinene og den desidert mest populaere idrettsmannen de har. T-skjorta vaar som fortalte vi hadde vaert og sett kampen paa Hooters var derfor en virkelig doeraapner for aa snakke med den lokale befolkningen i etterkant. Dersom man har en viss taalmodighet med folk som oensker aa selge deg alt fra falske klokker til viagra er Manila en anbefalt by aa besoeke. Det er lite tiggere (men desto mer selgere) der, og masse aa finne paa. I tillegg er spise og drikke veldig, veldig billig. Vi hadde en minor setback da Joffen mistet mobilen sin i taxin den ene dagen (klassiker), men jeg hadde fremdeles min saa kontakten med omverdenen var ikke helt tapt likevel. Det er foroevrig interessant aa se hvordan spanjolene har satt sitt inntrykk paa Filipinene selv den dag i dag. Naa er det noen hundre aar siden dette var en spansk koloni, men landet er fremdeles katolsk, de fleste gatene har spanske navn, og oelet som drikkes er San Miguel.

Etter et par dager i storbyen dro vi videre til paradisoeya Boracay (se bildet over). Her er det rett og slett fantastisk! En biffmiddag (indrefilet, 300g) koster en 60-70kr, en halvannen times massasje koster 40kr, og for dem som maaler valuta i pils er det 3-4kr for denne. Vi bor paa et sted som heter "Frendz Resort" som drives av Steve, en tidligere politimann fra Australia som har forstaatt meningen med livet. Han bor her med sin filipinske kone Rose og lever livets glade dager. Jeg forstaar ham godt jeg - det frister virkelig aa selge gaard og grunn hjemme og flytte ned hit. Saa langt har vi vaert 3 dager her naa og jeg kunne gjerne vaert 3 uker til. Folk er ekstremt vennlige overalt og vil deg ikke noe vondt. I Manila var det som tidligere nevnt en del gateselgere som maste litt, men her paa Boracay fins det ingen. Jeg fant meg en kompis med gitar i forgaars, og vi ble fort et "par" etter han fant ut jeg kunne synge. God stemning nede paa stranda utover kvelden da. Eneste minuset saa langt her nede er at jeg ogsaa naa har mistet mobiltelefonen. Den smatt ut av lomma paa shortsen under en konsert jeg var paa i gaar, og jeg greide ikke finne den igjen etterpaa. Har jeg flaks er det noen som har funnet den og levert den inn paa stedet vi var paa, men jeg tviler. Saa det blir nok en tur inn i Atento naar jeg kommer hjem igjen Jan-Kaare. ;)

Paa sett og vis er det aa miste mobilen kanskje ikke det vaerste som kunne ha skjedd. Jeg har tatt meg selv i aa lese epost titt og ofte, men det er det jo braatt en slutt paa naa. Ellers kan jeg melde om at kneet er paa bedringens vei, og at det ser lysere ut for jungelsafari til Angkor-wat.

Verden er naa engang blitt slik at Internettcafeer finnes overalt saa jeg fortsetter aa blogge naar jeg finner tid og anledning. Eneste er at det blir nok litt vanskelig aa legge ut personlige bilder fremover da mobilen er borte. Joffen har fremdeles kameraet sitt da saa bilder faar vi tatt uansett! Jeg har reist mye rundt til ulike steder og konkluderer med at Filippinene definitivt er verdt et besoek nummer to.

Tagay!

Vi skulle paa kino...

Siste dag i Queenstown hadde vi planlagt orntli haraball og booka både white water rafting og motocross. Siden de "sliter" med en del mer eller mindre upålitelige backpackere på slike steder forhåndsbetaler man alltid for ting man melder seg på, og får ikke refusjon om man ikke har en god grunn for ikke å møte til avtalt tid. Greit nok.

Alt var klappet og klart ettermiddagen i forveien, og vi lurte på å ta en rolig kveld og kanskje ta en tur på kino ellerno for å være klare til morgendagen. Det var i det minste planen helt til vi gikk forbi plakaten hvor det ble flagget "Wet T-Shirt Competition at Buffalo's. Tonight at 10pm!"... :-l

At det ikke ble noe av raftingen kl 0800 kommer vel ikke som noen bombe på de fleste. At vi derimot _nesten_ gikk glipp av motocrossen kl 1400 er hakket værre. Men, vi rakk det på håret - noe som senere skulle vise seg at det kanskje hadde vært det greieste at vi ikke hadde gjort likevel. Hvertfall i mitt tilfelle. :-P (wet t-shirt competition på Buffalo viste seg ikke å være godt nok grunnlag for refusjon for raftingen dagen derpå. Makan!)

Vi hadde 2 valg blant operatører når vi skulle booke motocross. Om det ene firmaet fikk vi høre at: "they let you ride as fast as you like", og for min del var det igrunn avgjort der og da. Vi kom oss avgårde og jeg la merke til dette lille skiltet mens jeg stod og tok på meg utstyr (les: kun støvler, hansker og hjelm. Tror de trenger å ansette en hms-ansvarlig).

De andre som var med kjørte 4-hjulinger, mens jeg var krystallklar på at jeg skulle ha en 2-hjuling. Etter noen runder oppvarming hvor jeg ble varm i trøya (t-sjorta) ble det rimelig klart at dette i aller høyeste grad VAR en konkurranse ettersom jeg hadde Joffen halsende bak meg hele tiden. Etter å ha dratt på i overkant mye over et hopp ble resultatet så her:

Det var latterlig vondt i foten med en gang, men jeg trodde den bare var "dauslått" litt så jeg kjørte i 40min til. Senere på kvelden ble derimot alt veldig stivt og vondt og tilslutt var det umulig å stå på foten, så tidlig dagen etterpå fikk jeg hinket meg opp til legen. Hun var mildt sagt mindre fornøyd med at jeg hadde fortsatt å kjøre, og så dratt på shopping etterpå i stedet for å dra rett til observasjon. Resultatet av det besøket ble så her:

Jeg hadde visst greid å halvveis rive over noen muskler i leggen og lurer nå litt på hvordan jeg skal få kommet meg inn til Angkor-wat tempelet i jungelen i Kambodja. Det er heldigvis enda et par uker til det, og jeg satser på å være i bedre form innen den tid! Nå skal vi jo først en tur til Filippinene og hente krefter på de hvite strendene der, og det vil nok hjelpe en del.

Det gjelder også å se det positive i ting. Det å manøvrere seg rundt inskjekk og køer på flyplasser er blitt noe helt annet med krykker enn det er uten. Overalt er det flyvertinner som mer eller mindre kommer løpende og vil dytte meg rundt i rullestol, og jeg går forbi køen hele veien. De kom tilogmed bort til oss inne på flyet her i sted med "Express arrivals" pass så vi kan kjøre diplomat-linjen gjennom flyplassen her. hehe

Litt vondt i kneet, en del skrubbsår på armer og overkropp, men ikke værre enn at humøret fortsatt er på topp. Imorra lander vi i Manila, på Filippinene! :-)

Og jo, i går dro vi forresten på kino. :p

Hektiske dager

Det er jammen nok aa finne paa i Queenstown, paa soer-oeya av New Zealand. Det er heller ikke saa veldig lettvint aa oppdatere bloggen sin via mobilen, derfor blir frekvensen ikke altfor hoey. :-)

Jeg maa vel innroemme jeg er i overkant interessert i Ringenes Herre -filmene, og den foerste dagen her nede tilbragte jeg med 8t sightseeing til noen av lokasjonene hvor de har spilt inn deler av filmen. Et par eksempler foelger:

Fangorn Forest hvor hobbitene Peregrin og Muntiadok moeter enten Threebeard:


Festningsbyen Minas Tirith er plassert (med datamaskin) i denne skraaningen:


Fjellkjeden The Remarkables. Ogsaa kjent som "Misty Mountains" i Ringenes Herre:


Dag nummer to var ogsaa fullpakket med en tur med jetbaat paa elven "Shotover", helikoptertur opp til toppen av gondolbanen, et slag minigolf (stillingen er 1-1 naa saa langt paa turen), og et moete med Maoriene (urbefolkningen) i form av et tradisjonelt Haka-show paa kvelden.

Mange inntrykk, mye moro, og tiden gaar altfor fort. Pengene sitter forresten ogsaa loest. Jeg dro hjemmefra med nesten tom sekk, og naa naermer den seg full. Det er mer enn jeg kan si om kontoen selvom det var loenningsdag paa fredag. hrumm..





(Naar jeg blogger fra nettkafeer her nede finnes ingen norske bokstaver)

New Zealand

Dette er ikke langt fra hvordan det ser ut hjemme i Norge, men likevel veldig annerledes. Det er fryktelig mye sauer her, og fantastisk natur! Vi er kommet oss ned til sør-øya, og en liten by som heter Queenstown oppe i fjellene.

Det var ikke bare-bare å komme seg hit skulle det vise seg.. i gaten får vi spørsmålet: "where's your return ticket?" Vi hadde naturligvis ingen ettersom vi jo tar en dag av gangen her, men uten ville de ikke slippe oss inn..

Halvannen time til flyet går blir løsningen å ringe via-travel hjemme i Norge, booke 2 billetter ut av landet en uke frem i tid, gå til en printer og få ut itinerary, sjekke oss inn på nytt, komme oss inn i landet... og umiddelbart ringe via og kansellere bookingen igjen. For et tullete system! Men strengt tatt er vi muligens litt "ulovlig i landet" akkurat nå.. hehe ;)

Farewell, Australia

Litt trist å dra fra landet når stemningen er så bra som det her, men vi har en del andre destinasjoner også på to-do listen. Tusen takk til Torgeir for å ha oss boende en hel uke, og takk til Espen og Morten for å fikse et knall beachparty siste dagen!

-og med det drar vi til New Zealand. Lander i Christchurch på sør-øya, og drar videre med buss opp i fjellene til Queenstown. :)

Tasmania

Tasmania

Her har det gått rimelig i ett de siste dagene. Må innrømme blogging er en aktivitet som fort blir nedprioritert da, men akkurat nå er jeg halvveis i en 6t lang bussur og da blir det fort litt tid til overs.

Turen til Tasmania gikk veldig greit. Vi ville helst leid en cab, men endte opp med en type "sardinboks" i stedet. Kanskje like greit ikke å tiltrekke seg altfor mye oppmerksomhet når det er kjøring på feil side av veien som gjelder og man knoter litt innimellom. Vi greide forøvrig å bli stoppet av sheriffen likevel, men det er en annen historie.. :p

Ellers tok vi gondolbane over verdens lengste spenn, spiste lunch blant påfugler, og kjørte øya på langs og fikk dratt innom et par små landsbyer og kjent på livet og sett mye flott natur! Vi var også og så og lærte litt rundt hvordan de første immigrantene hadde lagt fosser i rør og utnyttet vannkraften. Kanskie var drt ikke en tilfeldighet utleiehyttene i den ene "hydro-byen" het Norway 1, Norway 2, osv.. Utelivet i Hobart var heller ikke dårlig! :)

snø?!

Jeg fikk en sms fra Preben som melder om første snøfall i Oslo. Da ønsker jeg herved å informere tilbake vedrørende nåværende situasjon her i Melbourne. Klokka er kvart over fire på natta hjemme hos dere, og temperaturen er rett under 30 her hos oss. GOD stemning! :)

god jul?

Jeg er av typen som lar meg irritere når jeg ser julebrus og -marsipan i butikkene allerede i slutten av oktober. Å finne et _juletre_ satt opp her nede nå i begynnelsen av november grenser derimot til det komiske. Ikke hjelper det saken at det er 12-14 meter høyt og laget av plast heller. hehe. I dag skal vi fly over til Tasmania, leie en bil, og kjøre øya på langs frem til Lørdag. Det kan fort vise seg å bli en utfordring ettersom de har rattet på feil side i dette landet. hrumm...

cup day!

I dag er det Melbourne Cup day. Omtrent som 17. mai i Norge er det en offisiell fridag og stor folkefest. Må innrømme jeg har sett lite bunader så langt, men det er nok av pene frøkner i kjoler her. :-)

Hungry Jack

Australia er det eneste landet i verden hvor Burger King ikke heter Burger King. (men burgerne er de samme!)

Down under!

Fremme i Australia hos lillebror, Torgeir. Sistnevnte ikledd grandis-skjorte for anledningen så vi nordmenn skal føle oss hjemme! haha :)