Ingenting er et problem her på Jamaica. Overhodet. Overalt hvor vi går blir vi stadig møtt av blide innbyggere som ønsker å "bokse knyttnever" med oss og lurer på hvordan vi har det på øya deres og om de kan hjelpe med noe. Livet på Jamaica er helt ulikt det vi har sett så langt på de andre øyene vi har besøkt og preges av det at øya er stor (3. største i Karibien). Det er kun i turistområdene nord og vest i landet hvor cruiseskipene dokker at en finner miljøer tilsvarende det vi så på Antigua og Barbados og alle som kjenner meg vet at det er ikke noe jeg finner særlig spennende. Følgelig satt vi nesa mot Port Antonio på nord-øst siden av øya som er en mye mer autentisk by og hvor de fleste innbyggerene lever et helt normalt dagligliv og ikke merker seg eventuelle turister spesielt.
På flyplassen traff vi en smilende fyr ved navn Mike som gjerne kunne kjøre oss de 100 kilometerne vi måtte dra fra Kingston for å nå frem til Port Antonio. Mike var en typisk lokal og allerede før vi hadde kommet oss ut av sentrumsområdene hadde han plystret bort ei lokal tilfeldig jente til bilen, notert navn og nummer og overlvert dette til Joff med beskjed om at "se så, nå var det bare å ringe!" Han kunne også informere om at mat er dyrt i Jamaica og at et bombesikkert sjekketriks var å invitere ei jente med på KFC(!) "Yes, I'll go with you!" Andre tilstander enn hjemme på berget. :-)
Før vi kunne dra måtte vi innom huset til Mike og plukke opp kona og tre unger han skulle ha med seg på turen. Det var tross alt ganske langt å kjøre selv om det bare er 100km og grunnet veistandarden som er helt på nivå med Øst-Timor tok dette prosjektet over 3 timer.. Etter en humpete med flere nær-døden opplevelser kom vi til slutt frem og fikk oss et par rom på et bittelite gjestgiveri langs veien ved den offentlige Winniefred Beach. En nydelig strand som er en av de få på øya som enda ikke er solgt til resort-formål og en spesiell opplevelse med lite til ingen folk og mye lokale. (Nedenfor er faktisk inngangsporten til gjestgiveriet vårt. Tro meg, det ligger baki der en vei.)
Neste dag startet vi med et morgenbad på Winnifred før vi traff på en lokal ung mann ved navn Lennox som var en typisk goto-guy for det meste man måtte ønske. Det er veldig vakkert på Jamaica og ikke uten grunn at øya har blitt brukt som lokasjon for flere kjente og mindre kjente filmer opp igjennom. Sort-hvitt-helten Errol Flynn hadde blant annet Port Antonio som et favorittsted å trekke seg tilbake tid etter karrieren hans mer eller mindre var over og har satt preg på omgivelsene og gitt grobunn til mange historier.
Siden jeg er en "datagutt" er det klart det er litt spennende dette med Karibien og det hele om man ser tilbake på følgende:
..og på nord-øst kysten av Jamaica fant vi faktisk Monkey Island! Den var ganske mye mindre enn den fremstår i dataspillet og det var heller smått med aper tilstede. Sistnevnte fikk vi gjort litt med akkurat mens vi var i land, men ellers var det for så vidt bare greit nok å ha vært innom og så dra videre. Ingen big deal alt i alt. :-)
Øya har vært brukt som lokasjon for et par filmer med Tom Cruise, blant annet Cocktail fra et sted på 80-tallet. Mesteparten av de flotte eiendommene som ligger rundt har merket tidens tann og spesielt ettersom området er mye utsatt for dårlig vær (orkaner, mm) er det ikke alltid en har hverken tid og råd til å fikse alt med en gang. Et annet helt spesielt fenomen vi fikk anledning til å ta nærmere i øyensyn var den Blå Lagune som blant annet var med i Brooke Shields gjennombruddsfilm ved samme navn. Vannet her er helt blått og ligger i flere "lag" av kaldt og varmt grunnet mineralkilder fra innlandet som renner ut i sjøen her. Veldig merkelig å gå ut og stå rett opp og ned i vannet og kjenne at temperaturen i vannlagene varierte stort fra skulder til fot.
Etter mye bading, snorkling og inntrykk begynte magene å gi beskjed hos alle tre om at det var foringstid. I området hvor vi bodde er det et sted som heter Boston Bay som (på Jamiaca) er viden kjent for sin "Jerk". Kort fortalt er dette kjøtt, som oftest svin eller kylling, grillet på bål/kull og tilsatt en helt spesiel type sterk-saus. Som tilbehør leveres et lite brød kalt "Festival" og det er hele greia. Fantastisk godt - i hvert fall for en kjøtt- og grillelskende Nordmann! Jerk fra Boston Bay er såpass godt rennommert at på de fine resortene rundt Montego Bay får en kjøpt retten som "Boston Jerk". Jeg prøvde en på hotellet vi bodde siste natten. Den var langtfra like god som den vi fikk ute på landet hvor retten kommer fra. Sausen var faktisk så god at jeg fikk Lennox til å få tak i en flaske til meg. Den er hjemmelaget og uten etikett på flaska så jeg håper det går greit gjennom tollen. Uansett er dette en opplevelse som kan anbefales i et veldig autentisk miljø. Jeg følte det nesten som jeg var deltaker i en dokumentarfilm så lite turister var det.
Senere på kvelden måtte Lars inn med alt av håndklær og gikk i bingen. Jeg og Joffen var ikke like klare for å gi oss så vi prøvde å få haik inn til Port Antonio for å ta en titt på livet på byen. Haik fikk vi med en lokal helt som var ute og kjørte på dama si i en bil som manglet 2. gir, setebelter, airbag og ymse annet. Sjåføren spurte om det var ok han røyket i bilen og ettersom vi var gjester fikk det nå være greit det - noe jeg kjapt angret da jeg kjente lukten av hvordan type røyk det var han fyrte opp. Men etter å ha sett livet mitt passere i revy en fem seks ganger kom vi tilslutt frem til byen uskadet og kunne krabbe ut av bilen lettere fortumlet.
I Port Antonio gikk livet sin vante gang som ellers rundt omkring i verden og gleden var stor hos Joff da vi ble invetert til et lokalt pokerlag med Jamaica Texas Hold-Em. Jeg antar han øynet muligheten for å dra inn noe penger der, men etter noen timers baluba med en etterhvert stor tilskuerskare var det åpenbart at vi ble loppet begge to. For en nordmenn er det uansett ikke snakk om store pengene med et par hundrelapper og vi fikk mye moro og et par nye venner igjen for innsatsen.
På vei hjem igjen til senga fikk vi haik med nok en lokal. Han kjørte i motsetning til de fleste andre vi satt på med meget pent så jeg fikk umiddelbart booket ham for hjemturen. Det heter seg i reisehåndboken at en alltid skal sørge for at en tar en lovlig lisensiert taxi med røde skilter. Spør du meg står rødt for fare også i denne sammenhengen da taxiførere på Jamaica er noen av de villeste sjåførene jeg har vært borti. Turen tilbake til Kingston gikk knirkefritt med det ene unntaket at jeg ble relativt kjempe-bilsyk og måtte ut og finne meg et tre mot slutten av reisen. Ugh..
Tilbake i Kingston var det tid til et besøk på Bob Marley museet som i hovedtrekk er Bob's gamle hus gjort om til et utstillingsvindu for karriern hans fra starten frem til han døde 36. år gammel i 1981. Det er tydelig at Bob Marley betyr mye for alle på Jamaica og det var sjelden lenge mellom hver gang vi hørte noe av musikken hans bli spilt rundt forbi.
Jamaica står igjen som et godt minne fra denne turen. Folkene som bor der er varme og vennlige, og det er mye spennende å både se og smake. Så langt er dette høydepunktet på turen for min del og gjerne et sted jeg drar tilbake til. Ingenting er stressende på Jamaica og alt går sin gang i et rolig tempo. Bortsett fra taxisjåførene er det ingen som haster, noe som godt kan illustreres i Lennox' kommentar da jeg prøvde å spør ham om når vi kom frem hit og dit, når en avtalt fyr skulle dukke opp, når vi kunne forvente det ene og det andre:
"Soon, man. It'll be soon. No problem on Jamaica man." -Takk for at vi fikk komme på besøk. :-)
Høres utrolig bra ut så langt! Have fønn videre...
SvarSlettDag