Mexico - i Mayaenes fotspor.

"Mokkamenn" er en betegnelse jeg registrerer av dagens nyhetsbilde at en skal være svært forsiktig å bruke når det gjelder mennesker. En ting som imidlertid er et udiskutabelt faktum er at vi tre nordmenn føler oss veldig store her i Mexico. Lokalbefolkningen er bittesmå og mangler tilsynelatende hals hele gjengen så vi stikker oss virkelig frem vi blekansikter. Ikke alltid en udelt positiv opplevelse det ettersom det er veldig lett å prøve og selge oss noe når vi er så lette å få øye på. Men bevares, folk er blide og det er stort sett bare moro.

Gårsdagens middag på Hooters sitter enda godt igjen i systemet da vi våkner tidligere enn noen av oss egentlig ønsker. Når man bestiller kyllingvinger kan man selv velge hvordan saus man ønsker dem marinert i og skalaen går fra mild og opp til hot med en ekstra variant, 911, for den ekstra "tøffe" (eller dumme, alt ettersom). Her i Mexico var det imidlertid ENDA et trinn på stigen i form av en saus de hadde kalt "Muy Macho". Jenta som tok imot bestillingen prøvde flere ganger å advare oss mot det som var i ferd med å skje uten at egoet vårt brydde seg nevneverdig om dette. Maten ble servert, det smakte naturligvis helt forferdelig ille, men stoltheten sitter nå såpass i at alt ble spist opp av både meg og Joffen. Det kjentes som om tunga helst ønsket å løpe sin vei ut av munnen i etterkant, men hjalp litt når før nevnte servitrise kommer bort og sier "Wow, I'm impressed!". Jeg var egentlig ikke like impressed over meg selv. Mannfolk kan være ganske dumme innimellom. :-P

Uansett, opp måtte vi! En hel dags utflukt til Chichen-Itza ruinene i Yucatanprovinsen var bestilt med pickup kl 0700. Bilen kom naturligvis litt for seint til dette (i god karibisk stil), men vi kom oss nå avgårde etterhvert. Første stopp var ved et såkalt "Sinkhole" som er et fenomen det finnes et par tusen av i Mexico. Det oppstår når jordskorpen beveger på seg slik at det dannes hulrom i lavereliggende lag og løs masse fra lag ovenfor faller ned. Det som da blir resultatet er digre underjordiske huler som ligger ganske tett opp under overflaten og ofte er mulig å nå "til fots". Her vi stoppet var det tilogmed vann og muligheter for å ta seg en dukkert!

Det ble med fotografering for min del, men Joff og Sir Lars var uti en tur. Forfriskende ble det påstått - kaldt tenkte jeg. Etter bading ble det tid til lunch før vi ankom hovedmålet for turen: Chichen-Itza ruinene. For oss som har vært både i Angkor-Wat og Machu Picchu er hverken indianere eller storslåtte byggverk noen ny opplevelse men jeg ble like fullt ganske imponert over den enorme steinpyramiden midt inne i jungelen. Maya-indianerne var spesielt opptatt av 2 ting. Matematikk/frekvenser og kalendre, samt menneskeofring. Kulturen hadde sin storhetstid rundt 900-1200 og ble selv sin egen undergang. I motsetning til Inka-indianerne som forsvant lever derimot Maya-indianerne fremdeles i jungelen i Mexico. Rundt 2 millioner fortalte guiden vår.

Et eksempel på galskapen fant vi i en sportsarena blant ruinene. Her samlet de øverste klassene seg hvert år for et mesterskap over 5 dager. Spillet gikk ut på å få en liten ball på størrelse med en kokosnøtt gjennom et lite hull festet høyt oppe på en vegg uten å bruke hender eller føtter. Dvs med hjelp av hode, albuer, hofter, etc. Førstemann som greide å få ballen gjennom vant. Og premien? Han ble ofret til gudene! Det ble regnet som en stor ære og var veldig bra for både fyren som ble halshugget og resten av familien hans. Rablende galskap.. Her har jeg tatt bilde av noen av utsmykningene som fantes langs arenaen som viser ofringen av seiersherren. Motiverende faktor for dem som var på banen vil jeg tro.

Ellers var det ganske fascinerende å høre om hvordan bygningene var lagt opp i forhold til antall trappetrinn i stiger og søyler, eller hvor mange hjørner et gjerde måtte ha. Alt skulle stemme i forhold til kalenderen og en eller annen repeterende frekvens på 2 ganger årlig eller 1 gang hvert 52. år. Pussig gjeng disse Mayaene. Som tidligere nevnt var de skyld i sin egen undergang i form av at tidligere nevnte ofringer gikk helt av skaftet. Dårlige avlinger mente man at kunne fikses med litt flere ofringer. Fortsatt ingen skuksess? -Vel, ENDA flere ofringer. Til slutt var det et kaos og blodbad uten like og folk trakk ut i jungelen og forlot "sivilisasjonen" til seg selv. En mer grafisk fremstilling av det jeg skriver kan sees i Mel Gibson's film "Apocalyptico".

Mens jeg drev og utforsket ruinene fant jeg et gjerde hvor jeg kunne skimte mer stein på andre siden. Det var lite oppsynsmenn og slikt på området så jeg tok sjangsen og hoppet over, og endte opp i en del området som enten hadde vært eller var tiltenkt å bli innlemmet med resten ettersom det var skilt og informasjonstavler også her. Det fine var at det ikke var et eneste annet menneske tilstede og jeg fikk gå rundt helt alene og titte. Jeg fant blant annet en gammel badstu jeg fikk klatret litt rundt i og noen gudebilder med veldig lang nese som jeg fikk tatt noen bilder av. Tiden flyr dessverre når en har det moro så plutselig oppdaget jeg at det var 2 minutter igjen til bussen vår skulle dra. På toppen av det hele hadde jeg gått meg litt bort så jeg visste ikke helt hvor utgangen var og endte opp med å måtte løpe frem og tilbake mellom turister og selgere. Jeg fikk beskjed av Joffen om at jeg var sistemann til bussen og følte det vel litt flaut selv om jeg mener på at det virket ikke som om de hadde tenkt å dra før jeg kom likevel ettersom det stod andre folk på utsiden også!

Apropos selgere, det var utrolige mengder håndtverk en ble forsøkt solgt inne på området der. Umulig å hverken handle eller ta bilde av alt, men jeg måtte knipse da jeg kom over noe jeg trodde kun fantes i mareritt: Røde skjeletter. Hvem har lyst å pynte opp hjemme med noe slikt?

Turen hjemover gikk i rimelig stillhet med en buss full av slitne folk som hadde vært ute og gått hele dagen. Den lille biten søvn gjorde meg heldigvis ganske pigg så jeg fikk tid til litt shopping da vi returnerte Cancun. Skoa mine lukta så vondt da vi kom fra Cuba at jeg følte meg tvunget til å kaste dem så de siste par dagene har jeg luffet rundt på sandaler. Nå er imidlertid nye sko og sokker kjøpt inn så jeg står bedre rustet videre på turen.

Den neste middagen vi hadde ble noe mer klassisk på et sted ikke så langt fra der vi bor som vi fikk anbefalt av noen lokale. Meksikanske tacos på meksikansk restaurant i mexico er en gangske autentisk opplevelse vil jeg si og humøret steg enda et par hakk da jeg fikk noen lokale Mariachi'er til å dra "Guantanamera" på siden av bordet vårt. God stemning! :-D

Med et hotellrom som koster oss 53,50kr per natt inklusive gratis Internett og frokost er det lett å holde det gående en stund. Til sammenlikning måtte vi ut med 400kr per hode per natt på Caymanøyene uten å få hverken Internett eller frokost - og jeg måtte som tidligere nevnt på toppen av det hele sove på luftmadrass. Mnei, livet er helt klart bedre her i Mexico.

Det begynner å komme litt telefoner både hjemmefra og fra San Fransisco nå så jeg merker det vel er på tide jeg setter nesa hjemover. Vi er på -6 timers tidssone her nå og skal i det minste ikke lengre bort fra Norge enn dette. Men hjem.. nei det er det ikke helt riktig tiden for enda heller.

Adios! ;-)