Et uheldig valgt avreisetidspunkt (0700) gjorde at turen fra Jamaica ble temmelig tøff. Opp før sola rant ble vi hastet til flyplassen og en rute som tok 3 ganger så langt som nødvendig da flighten vår måtte via Miami og USA før den landet på Caymanøyene som var endelig destinasjon. Selv om vi sjekket inn hele veien i Jamaica måtte vi værsågod hente ut bagasjen i Miami og kjøre denne gjennom sikkerhetskontrollen på nytt før vi kunne borde flyet til Cayman. "Selvfølgelig" greide jeg også denne gangen å bli plukket ut til Special Screening og måtte stå slukøret igjen på et digert rødt felt mens jeg så joffen og lars forsvinne videre ut i systemet. Forferdelig grensekontroll i det landet der.. Formalitetene vel overstått kom vi oss imidlertid tilslutt avgårde og landet trygt på Grand Cayman.
Her var vi tilbake igjen i turistsfæren og borte var muligheten for billig overnatting. Det eneste som finnes er store resorts som koster skjorta og hvor ALT er opsjonelt. Frokost? ekstra. Internett? ekstra. Smått irriterende.. Men pent er det her, og veiene er fine. Kun 55.000 mennesker totalt er fastboende Caymanianere - resten er turister og expat-arbeidere. Av turismeskaren er hele 79% amerikanere og kun 9% europeere. Dette betydde igjen at stort sett alt av store amerikanske kjeder var godt representert på øya og at USD var gangbar valuta over absolutt alt. Når det er sagt, stranda var fin den og vi fikk i det minste gratis håndlær utlevert så det var helt greit å bade litt og sløve noen timer i sola.
Noe nytt jeg innførte på Caymanøyene var revelje - helt nødvendig for å få folk ut av senga tidsnok til sightseeing 09:00. Vi kom oss i minibussen og første stopp gikk rett til helvete. Det høres kanskje dramatisk ut med en gang, men det er nå engang slik at de har et sted på øya som heter "Hell", og som inkluderer både souvenirbod og postkontor. Navnet ble gitt stedet i sin tid grunnet en formasjon av lavastein som ser relativt lite innbydende ut. Her ble vi møtt av et hyggelig eldre ektepar kledd i djevelkostymer som hilset oss velkommen med fraser som "How the hell are you", og "where the Hell are you from". Joda. Saken er nå en gang den at vi nordmenn også har et sted som heter Hell - med eget postkontor. Like utenfor Værnes flyplass oppe i trøndelag. Dette viste det seg faktisk at innehaveren her også hadde fått med seg og han kom ivrig trekkende med et postkort nettopp fra Hell i Norge som en tidligere turist hadde sendt ned til ham etter hun kom hjem igjen til Trondheim fra ferietur på Caymanøyene.
Da Columbus først oppdaget øyene kalte ham dem Islas Tortugas - Skilpaddeøyene. Dette fordi det var svært mange havskilpadder i farvannene rundt. Disse var også kilden til en stor del av inntektene fra øya i en tidlig fase, men ble jaktet så hardt at bestanden nærmet seg å ikke overleve. Tiltak ble iverksatt og i dag er det godt med skilpadder i skjøen og tilogmed en egen skilpaddefarm på øya som avler opp dyr for salg til restaurantnæringen. Dette måtte naturligvis prøves og en skilpaddestek var slett ikke ille selv om jeg nok må innrømme det smaker bedre med en biff av helt vanlig storfe. Dem som kjenner meg vet jeg syns det er veldig moro med dyr og gleden var derfor står når det viste seg vi fikk lov å holde flere av skilpaddene - både små og ikke fullt så små. Den største de hadde fikk jeg imidlertid bare klappet på hodet. Hun var mer enn dobbelt så gammel som meg og veide over 260 kilo. Digert dyr, mann! :-)
Etter skilpaddene gikk turen videre til botanisk hage som vel ikke akkurat er noe høydepunkt for meg. Et juletre er en morsom plante jeg har et visst forhold til, men ellers er ikke blomster allverdens morsomt med mindre de spiser kjøtt eller noe annet tøft. ;-) Men vel inne i hagen kommer vi over følgende skilt som skaper en viss spenning:
Her på øyene fins det nemlig også Iguanaer! Og verdens mest utrydningstruede holder til på Grand Cayman. Det er så få av den at forskerne antar bestanden teller i underkant av 30 øgler som lever utenfor fangenskap. Noen løper i tillegg fritt rundt inne i den botaniske hagen og jammen var vi ikke heldige nok til at vi fikk se et par av disse. De var ikke så veldig store, men guiden vår fortalte at de kan bli hele 1,5m lange. Tøft. :-) Det var også litt morsomt å se hvordan mange av trærne i boligstrøkene hadde metallplater surret rundt stammene. Dette er pga Iguanaene som er planteetere og gjerne klatrer opp i treet ditt og spiser frukten din om ikke du stopper dem.
Siste stopp på turen var Pedro St.James som lettest kan beskrives som øyenes svar på Eidsvoll. En ung engelsk adelsmann bygget på slutten av 1700 tallet dette huset og slo seg til der med kona si. Det ble etterhvert en stor familie ut av det hele og vi fikk se en film her som presenterte hvordan historien forløp. England brukte ikke så mye tid på Caymanøyene ettersom Jamaica var langt viktigere for dem økonomisk. Dem som holdt til på Caymans ble derfor i stor grad overlatt til seg selv og måtte til sist tvinge gjennom sitt eget lille demokratiske selvstyre og sine egne lover for at ikke alt skulle rakne. Disse ble utarbeidet og skrevet nettopp i dette huset.
Senere tok England affære og tok "tilbake" øyene under kronen. Men da slaveriet ble avskaffet i 1834 fikk daværende husherre såpass problemer med å vedlikeholde eiendommen at den begynte å forfalle. Et par branner på toppen av dette gjorde at Pedro St.James til slutt ble fraflyttet og det som stod igjen av det en gang så majestetiske huset var grunnmuren som strakk seg over 3,5 etasjer.
På midten av 1900-tallet begynte turismen å blomstre smått på Caymanøyene. Dette fikk en amerikaner snusen i og endte opp med å kjøpe Pedro St.James og få denne "ombygget" til å se ut som en borg han igjen solgte utad som en ekte sjørøverborg fra 1600 tallet. Folk bet på og "attraksjonen ble flittig besøkt i flere år før staten fattet interesse for den historiske verdien av bygningen og endte opp med å kjøpe den tilbake. Herfra ble den fullstendig restaurert til original stand og fungerer nå som et museum. Jeg vil virkelig anbefale alle som tenker å dra en tur til Caymanøyene å besøke Pedro St.James og få en innføring i øyenes historie generelt og dette huset spesielt. Historie er spennende. :-)
Tilbake på hotellet ble det tid til litt mer bading og slikking av sol før vi gjorde oss klare til å ut og spise middag. Siden vi som tidligere nevnt er en liten snarvisitt i den vestlige verden igjen her bestemte vi oss for å dra på Hard Rock Café. Her ble vi servert av Shelley fra Canada som bodde på øya for 3. året på rad. Det er slik her nede at en kan jobbe som utlending i 7 år av gangen før en må forlate øya for minimum 1 år. Grunnen til dette er at de ikke ønsker flere fastboende enn dem som bor her allerede. Jeg spurte om ikke det ble litt "kjedelig" på et så lite sted over lengre tid og hun måtte, om en noe motvillig, innrømme at joda, det var nok litt slik alle-kjenner-alle preg over det hele. -Men at det fremdeles var et godt alternativ til kalde Candada forstås!
Natten ble tatt relativt tidlig da reveljen ble satt til enda tidligere på dag nummer 2. Vi hadde booket oss en tur med u-båt kl 08:30 og ingen ville helst gå glipp av den. Forventningene var kanskje satt noe høyt, for det som ventet oss innfridde i hvert fall ikke mine. Jeg begynner etterhvert å skjønne en er bortskjemt når først en har dykket på Great Barrier Reef og kommer vel til å holde "buksene på" neste gang jeg får et liknende tilbud som dette vi hoppet på her.
Caymanøyene er laget av turister, for turister og er stort sett fylt med turister - helst av det eldre slaget. Sikkert et fint sted å bli gammel, men ikke noe for oss i 30-årene er konklusjonen. Snart skal vi en tur innom erke-amerikanske Wendy's og spise noen firkantede hamburgere før kursen dreies i retning Fidel Castro. Her er vet ingen helt hva som venter oss annet enn at det vil bli totalt annerledes enn noe av det vi har besøkt tidligere på denne reisen. Det ryktes at Fidel ikke lar oss ringe ut med andre abonnement enn de som selges på Cuba, og at Internett er mangelvare rundt forbi. Mulig det ikke blir stort å høre fra meg på noen dager da før vi er kommet oss videre til Mexico men det vil tiden vise.
Veien går videre. :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar