Paradise -with a twist!

Filippinene er fantastisk! Etter en 10-15 timers reise fra flotte New Zealand landet vi i Manila. Det er en enormt stor by (11,5M innbyggere) som virkelig pulserer av liv. Nye bygninger og spektakulaere shoppingsentre eksisterer side ved side med trange bakgater og slum. Det er umulig aa kjede seg paa en byvandring i Manila! Tilfeldighetene skulle ha det til at Manny "Pacman" Pacquiao bokset tittelkamp den dagen vi ankom, og vi dro paa Hooters og saa kampen (og kjoepte t-skjorta som beviste det). The Pacman er en stor helt paa Filippinene og den desidert mest populaere idrettsmannen de har. T-skjorta vaar som fortalte vi hadde vaert og sett kampen paa Hooters var derfor en virkelig doeraapner for aa snakke med den lokale befolkningen i etterkant. Dersom man har en viss taalmodighet med folk som oensker aa selge deg alt fra falske klokker til viagra er Manila en anbefalt by aa besoeke. Det er lite tiggere (men desto mer selgere) der, og masse aa finne paa. I tillegg er spise og drikke veldig, veldig billig. Vi hadde en minor setback da Joffen mistet mobilen sin i taxin den ene dagen (klassiker), men jeg hadde fremdeles min saa kontakten med omverdenen var ikke helt tapt likevel. Det er foroevrig interessant aa se hvordan spanjolene har satt sitt inntrykk paa Filipinene selv den dag i dag. Naa er det noen hundre aar siden dette var en spansk koloni, men landet er fremdeles katolsk, de fleste gatene har spanske navn, og oelet som drikkes er San Miguel.

Etter et par dager i storbyen dro vi videre til paradisoeya Boracay (se bildet over). Her er det rett og slett fantastisk! En biffmiddag (indrefilet, 300g) koster en 60-70kr, en halvannen times massasje koster 40kr, og for dem som maaler valuta i pils er det 3-4kr for denne. Vi bor paa et sted som heter "Frendz Resort" som drives av Steve, en tidligere politimann fra Australia som har forstaatt meningen med livet. Han bor her med sin filipinske kone Rose og lever livets glade dager. Jeg forstaar ham godt jeg - det frister virkelig aa selge gaard og grunn hjemme og flytte ned hit. Saa langt har vi vaert 3 dager her naa og jeg kunne gjerne vaert 3 uker til. Folk er ekstremt vennlige overalt og vil deg ikke noe vondt. I Manila var det som tidligere nevnt en del gateselgere som maste litt, men her paa Boracay fins det ingen. Jeg fant meg en kompis med gitar i forgaars, og vi ble fort et "par" etter han fant ut jeg kunne synge. God stemning nede paa stranda utover kvelden da. Eneste minuset saa langt her nede er at jeg ogsaa naa har mistet mobiltelefonen. Den smatt ut av lomma paa shortsen under en konsert jeg var paa i gaar, og jeg greide ikke finne den igjen etterpaa. Har jeg flaks er det noen som har funnet den og levert den inn paa stedet vi var paa, men jeg tviler. Saa det blir nok en tur inn i Atento naar jeg kommer hjem igjen Jan-Kaare. ;)

Paa sett og vis er det aa miste mobilen kanskje ikke det vaerste som kunne ha skjedd. Jeg har tatt meg selv i aa lese epost titt og ofte, men det er det jo braatt en slutt paa naa. Ellers kan jeg melde om at kneet er paa bedringens vei, og at det ser lysere ut for jungelsafari til Angkor-wat.

Verden er naa engang blitt slik at Internettcafeer finnes overalt saa jeg fortsetter aa blogge naar jeg finner tid og anledning. Eneste er at det blir nok litt vanskelig aa legge ut personlige bilder fremover da mobilen er borte. Joffen har fremdeles kameraet sitt da saa bilder faar vi tatt uansett! Jeg har reist mye rundt til ulike steder og konkluderer med at Filippinene definitivt er verdt et besoek nummer to.

Tagay!