You're in Jamaica, NO problem man! :-)

Ingenting er et problem her på Jamaica. Overhodet. Overalt hvor vi går blir vi stadig møtt av blide innbyggere som ønsker å "bokse knyttnever" med oss og lurer på hvordan vi har det på øya deres og om de kan hjelpe med noe. Livet på Jamaica er helt ulikt det vi har sett så langt på de andre øyene vi har besøkt og preges av det at øya er stor (3. største i Karibien). Det er kun i turistområdene nord og vest i landet hvor cruiseskipene dokker at en finner miljøer tilsvarende det vi så på Antigua og Barbados og alle som kjenner meg vet at det er ikke noe jeg finner særlig spennende. Følgelig satt vi nesa mot Port Antonio på nord-øst siden av øya som er en mye mer autentisk by og hvor de fleste innbyggerene lever et helt normalt dagligliv og ikke merker seg eventuelle turister spesielt.

På flyplassen traff vi en smilende fyr ved navn Mike som gjerne kunne kjøre oss de 100 kilometerne vi måtte dra fra Kingston for å nå frem til Port Antonio. Mike var en typisk lokal og allerede før vi hadde kommet oss ut av sentrumsområdene hadde han plystret bort ei lokal tilfeldig jente til bilen, notert navn og nummer og overlvert dette til Joff med beskjed om at "se så, nå var det bare å ringe!" Han kunne også informere om at mat er dyrt i Jamaica og at et bombesikkert sjekketriks var å invitere ei jente med på KFC(!) "Yes, I'll go with you!" Andre tilstander enn hjemme på berget. :-)

Før vi kunne dra måtte vi innom huset til Mike og plukke opp kona og tre unger han skulle ha med seg på turen. Det var tross alt ganske langt å kjøre selv om det bare er 100km og grunnet veistandarden som er helt på nivå med Øst-Timor tok dette prosjektet over 3 timer.. Etter en humpete med flere nær-døden opplevelser kom vi til slutt frem og fikk oss et par rom på et bittelite gjestgiveri langs veien ved den offentlige Winniefred Beach. En nydelig strand som er en av de få på øya som enda ikke er solgt til resort-formål og en spesiell opplevelse med lite til ingen folk og mye lokale. (Nedenfor er faktisk inngangsporten til gjestgiveriet vårt. Tro meg, det ligger baki der en vei.)

Neste dag startet vi med et morgenbad på Winnifred før vi traff på en lokal ung mann ved navn Lennox som var en typisk goto-guy for det meste man måtte ønske. Det er veldig vakkert på Jamaica og ikke uten grunn at øya har blitt brukt som lokasjon for flere kjente og mindre kjente filmer opp igjennom. Sort-hvitt-helten Errol Flynn hadde blant annet Port Antonio som et favorittsted å trekke seg tilbake tid etter karrieren hans mer eller mindre var over og har satt preg på omgivelsene og gitt grobunn til mange historier.

Siden jeg er en "datagutt" er det klart det er litt spennende dette med Karibien og det hele om man ser tilbake på følgende:

..og på nord-øst kysten av Jamaica fant vi faktisk Monkey Island! Den var ganske mye mindre enn den fremstår i dataspillet og det var heller smått med aper tilstede. Sistnevnte fikk vi gjort litt med akkurat mens vi var i land, men ellers var det for så vidt bare greit nok å ha vært innom og så dra videre. Ingen big deal alt i alt. :-)

Øya har vært brukt som lokasjon for et par filmer med Tom Cruise, blant annet Cocktail fra et sted på 80-tallet. Mesteparten av de flotte eiendommene som ligger rundt har merket tidens tann og spesielt ettersom området er mye utsatt for dårlig vær (orkaner, mm) er det ikke alltid en har hverken tid og råd til å fikse alt med en gang. Et annet helt spesielt fenomen vi fikk anledning til å ta nærmere i øyensyn var den Blå Lagune som blant annet var med i Brooke Shields gjennombruddsfilm ved samme navn. Vannet her er helt blått og ligger i flere "lag" av kaldt og varmt grunnet mineralkilder fra innlandet som renner ut i sjøen her. Veldig merkelig å gå ut og stå rett opp og ned i vannet og kjenne at temperaturen i vannlagene varierte stort fra skulder til fot.

Etter mye bading, snorkling og inntrykk begynte magene å gi beskjed hos alle tre om at det var foringstid. I området hvor vi bodde er det et sted som heter Boston Bay som (på Jamiaca) er viden kjent for sin "Jerk". Kort fortalt er dette kjøtt, som oftest svin eller kylling, grillet på bål/kull og tilsatt en helt spesiel type sterk-saus. Som tilbehør leveres et lite brød kalt "Festival" og det er hele greia. Fantastisk godt - i hvert fall for en kjøtt- og grillelskende Nordmann! Jerk fra Boston Bay er såpass godt rennommert at på de fine resortene rundt Montego Bay får en kjøpt retten som "Boston Jerk". Jeg prøvde en på hotellet vi bodde siste natten. Den var langtfra like god som den vi fikk ute på landet hvor retten kommer fra. Sausen var faktisk så god at jeg fikk Lennox til å få tak i en flaske til meg. Den er hjemmelaget og uten etikett på flaska så jeg håper det går greit gjennom tollen. Uansett er dette en opplevelse som kan anbefales i et veldig autentisk miljø. Jeg følte det nesten som jeg var deltaker i en dokumentarfilm så lite turister var det.

Senere på kvelden måtte Lars inn med alt av håndklær og gikk i bingen. Jeg og Joffen var ikke like klare for å gi oss så vi prøvde å få haik inn til Port Antonio for å ta en titt på livet på byen. Haik fikk vi med en lokal helt som var ute og kjørte på dama si i en bil som manglet 2. gir, setebelter, airbag og ymse annet. Sjåføren spurte om det var ok han røyket i bilen og ettersom vi var gjester fikk det nå være greit det - noe jeg kjapt angret da jeg kjente lukten av hvordan type røyk det var han fyrte opp. Men etter å ha sett livet mitt passere i revy en fem seks ganger kom vi tilslutt frem til byen uskadet og kunne krabbe ut av bilen lettere fortumlet.

I Port Antonio gikk livet sin vante gang som ellers rundt omkring i verden og gleden var stor hos Joff da vi ble invetert til et lokalt pokerlag med Jamaica Texas Hold-Em. Jeg antar han øynet muligheten for å dra inn noe penger der, men etter noen timers baluba med en etterhvert stor tilskuerskare var det åpenbart at vi ble loppet begge to. For en nordmenn er det uansett ikke snakk om store pengene med et par hundrelapper og vi fikk mye moro og et par nye venner igjen for innsatsen.

På vei hjem igjen til senga fikk vi haik med nok en lokal. Han kjørte i motsetning til de fleste andre vi satt på med meget pent så jeg fikk umiddelbart booket ham for hjemturen. Det heter seg i reisehåndboken at en alltid skal sørge for at en tar en lovlig lisensiert taxi med røde skilter. Spør du meg står rødt for fare også i denne sammenhengen da taxiførere på Jamaica er noen av de villeste sjåførene jeg har vært borti. Turen tilbake til Kingston gikk knirkefritt med det ene unntaket at jeg ble relativt kjempe-bilsyk og måtte ut og finne meg et tre mot slutten av reisen. Ugh..

Tilbake i Kingston var det tid til et besøk på Bob Marley museet som i hovedtrekk er Bob's gamle hus gjort om til et utstillingsvindu for karriern hans fra starten frem til han døde 36. år gammel i 1981. Det er tydelig at Bob Marley betyr mye for alle på Jamaica og det var sjelden lenge mellom hver gang vi hørte noe av musikken hans bli spilt rundt forbi.

Jamaica står igjen som et godt minne fra denne turen. Folkene som bor der er varme og vennlige, og det er mye spennende å både se og smake. Så langt er dette høydepunktet på turen for min del og gjerne et sted jeg drar tilbake til. Ingenting er stressende på Jamaica og alt går sin gang i et rolig tempo. Bortsett fra taxisjåførene er det ingen som haster, noe som godt kan illustreres i Lennox' kommentar da jeg prøvde å spør ham om når vi kom frem hit og dit, når en avtalt fyr skulle dukke opp, når vi kunne forvente det ene og det andre:

"Soon, man. It'll be soon. No problem on Jamaica man." -Takk for at vi fikk komme på besøk. :-)

Livet på solsiden i Antigua.

Omsider kommer følelsen av å være ordentlig på tur. Reisefølget spaserer ut på rullebanen og opp fem små trappetrinn rett inn i et lite to-motors propellfly som skal ta oss via St. Vincent til Antigua. Opp og ned går det, bråker, humper og skumper, men frem kommer vi til nasjon nummer 2 på denne reisen. Som på Barbados er også Antigua for det meste drevet av inntekter fra turisme og i hovedstaden St.John er det gjerne ankret opp både 4 og 5 digre cruiseskip samtidig. "Are you guys on the ship?" er et spørsmål som ofte blir stilt, og mesteparten av handelen foregår i US Dollar.

Det er ikke mye backpackere i Karibien og følgelig tilsvarende mangel på hostels og gjestgiveri. Det er altså en liten utfordring å finne seg steder å bo som passer lommeboken og samtidig er riktig lokalisert. Etter en del om og men havnet vi midt smørøyet i byens hovedstad i det gamle kvarteret som er lett gjenkjennelig på de mange veldig fargerike bygningene. Rommet vi fikk var digert med 2 ditto store senger. Ettersom vi er 3 gutter på tur måtte de inn med en ekstraseng og loddtrekningen var i gang. Lars trakk det korteste strået men ser nå ut til å få sove likevel selv om det i starten var litt mumling om noe vondt i ryggen.

På Antigua kom også turens første bad! Vi tilbrakte en hel dag på stranden og badet, spiste, drakk og kjørte vannjet. Helt forkastelig at sistnevnte ikke er lov i Norge - det var jo kjempemoro. Etter vi hadde stekt en stund og jeg trakk inn i skyggen, kom jeg i prat med et yngre par turister. Vi utvekslet litt erfaringer på engelsk frem og tilbake helt til jeg spurte hvor de kom fra. "Norway".. Så da ble det felles middag senere på kvelden med våre nyvunne venner fra Moss, Thomas og Helene. Etter vi forlot Barbados er disse de eneste nordmenn vi har sett.

Neste dag var vi en tur ute og svømte med rokker. En nesten komisk affære hvor en gjeng turister ble fordelt ut på 4-5 store båter og så fraktet i tog ut til ei brygge som lå på en moring ute ved et rev. Der hadde de gjerdet inn et område med sandbunn som var så grunt at en kunne stå, og alle båtene ble tømt for turister som igjen ble samlet opp i nevnte område. Deretter hoppet et par lokale oppi gryta med en bøtte fiskemat og vips så var det en haug rokker som gled frem og tilbake i folkemassen til mye hvining og skriking fra damer i alle aldre. En kunne også stille seg i kø og gå frem til en kar som holdt fast en av de store fiskene og så få bildet sitt tatt sammen med denne (og kjøpe det etterpå, naturligvis).

Vi fikk også sponset drivstoff til en lokal herremann som kjørte oss en tur sør på øya hvor vi fikk handlet litt lokalt håndarbeid og tatt en tur opp på en høyde med fantastisk utsikt over omgivelsene. Øyas historie er ikke så veldig lang men litt av den fant vi også her oppe i form av ruiner fra festningsverk som var i bruk under første verdenskrig.

Joffen har vært en tur og pratet i den store telefonen også i Antigua og klager litt over at han er svimmel. Forhåpentlig blir han snart i bedre form. Ellers er stemningen på topp her blandt gutta og vi er langtfra lei enda. Neste stopp blir Jamaica - et land som nok er ganske annerledes både Barbados og Antigua. Spennende. :-)

Godt nytt år!

5 timer etter dere hjemme i Norge spratt champagnen var det tid for oss på Barbados og gi hverandre en klem inn i det nye året. Nå har jeg tilbrakt hver eneste nyttårsaften med unntak av én i snø og kulde hjemme så noe spesielt var det å stå i korte ermer og linbukser og kjenne at det igrunn kanskje var nesten litt for varmt.

Vi har vært en god gjeng her nede de siste 5 dagene. Hele 19 personer totalt kom flyvende inn fra flere for å feire nyttår sammen med "jordomseilerne". Faktisk har vi vært så mange i flokk at jeg ikke helt har fått feriefølelsen ordentlig over meg enda. Det snakkes stort sett norsk hele tiden og en er omgitt av nordmenn på de fleste kanter. Første kvelden dro jeg og joffen ut en liten tur på egenhånd og traff på et par lokale mørkemenn i et lokale. De var veldig pratsomme og lurte på hvordan vi hadde det på øya så langt og endte opp med å kjøre oss rundt resten av kvelden i hver vår bil og vise oss et par lokale steder. Da vi ble satt av på hotellet på slutten av turen fikk jeg visittkortet til en av dem. "Deputy Chairman of Barbados Tourism Authority". Ikke rart han var oppsatt på å vise oss rundt. Hehe, det er en liten øy dette her.

Hotellet har jeg litt blandede følelser rundt. Det er et typisk all-inclusive-spa-hotell og er for det meste fylt opp med pensjonister og godt voksne par. I tillegg ligger det litt isolert for seg selv uti jungelen så det er et prosjekt med taxi hver gang en skal til og fra. Standarden er det imidlertid ikke noe å si på. Gode senger, kjølige leiligheter og god plass. Svimmingpoolen og soldekket på utsiden var også fine greier men nok litt flittigere besøkt av den kvinnelige andelen av reisefølget enn oss gutta som stort sett sov til 12.

Internett har det vært dårlig med, og mobiltelefonen min vil ikke ringe ut i det hele tatt. Meldinger har jeg også problemer med å motta, og følgelig har det blitt litt lite kommunikasjon hjemover. Nå er vi imidlertid på vei videre og legger straks Barbados bak oss og drar i retning Antigua. Alt er vel med alle sammen - eneste unntaket er joffen som våknet i dagmorges og måtte på badet og prate i den store telefonen. Saken ble ikke bedre av at vi hadde akkurat nok lokal valuta igjen til å betale taxi til flyplassen og følgelig IKKE hadde råd til å betale de $10 ekstra det kosta og få på aircondition underveis. Motoren bruker så mye mer bensin da må vite! :-D

Fra en bananrepublikk til en annen. Veldig hyggelig å feire nyttår med alle gamle og nye venner her nede, og godt å se at Magnus og Martin og båten ser ut til å være i god stand enda. Lykke til videre på turen gutter og så sees vi igjen til sommeren vil jeg tro. Nå er det på tide å forlate "charterlivet" litt for vår del og utforske andre deler av Karibien litt utenfor spa-hotell og nyttårsfester. ;-)

Set sail for the Caribbean!

Ny tur er bokstavelig talt under opp_seiling_! Som flere av dem som leser bloggen her vet allerede har jeg en del venner som er på tur rundt jorda i seilbåt for øyeblikket. Akkurat i disse dager kaster de loss fra Kanariøyene og setter kursen over Atlanterhavet til Karibien hvor planen er å ankre opp på Barbados i tid før Nyttårsaften.

I sakens anledning har vi (undertegnede og Joffen) booket oss tur nedover for å besøke dem og 29. desember hiver jeg meg på flyet til sjørøverfarvann! I Barbados (1) får vi følge av en hel gjeng andre nordmenn som blir en ukes tid for å feire Nyttårsaften med sjøulkene på In Natura Brutalis (www.bluewatersailing.no). Deretter går turen videre til Antigua (2) hvor vi blir noen dager før vi setter kursen mot Jamaica (3). På Jamaica har vi gamle bekjente fra Ændal som har bosatt seg så forhåpentligvis blir det litt ekstra stas å komme hit og utforske livet både over og under havet før vi flyr videre et par dager til skatteparadiset Cayman Islands (4) og så til Cuba (5) hvor vi tar oss et par dager ekstra for ta dette annerledeslandet i nærmere øyesyn. Det sies at en bør besøke Cuba NÅ før "den andre revolusjonen" er et faktum og forhåpentligvis vil vi være der i god tid før dette inntreffer.. Etter Cuba flyr vi en tur innom Mexico og Spring-Break hovedstaden Cancun (6) som har vært scenario for så-så mange college movies opp gjennom tidene. Avslutningsvis tar vi en slenger innom Bahamas (7) for noen dager med strand og sol før vi avslutter i Florida (8) med et besøk hos enda et par nordmenn i eksil.

Alt er duket for en begivenhetsrik og hektisk tur full av inntrykk - akkurat slik jeg vil ha det! Om jeg greier å ta livet av joffen denne runden vites ikke enda, men nå blir faktisk Læs også med oss hele veien så det er mulig tempoet tones noe ned. Jeg ville ikke satt pengene mine på det, men tiden vil vise. Uansett gleder jeg meg enormt - kun 6 uker igjen til avreise nå! Forhåpentligvis starter reisen roligere enn det gjorde i Singapore i våres... ;)

Moro i Melbourne!

Omsider tilbake igjen i Australia var det klart for et besøk hos broderen i "Tropical London", eller Melbourne som byen egentlig heter. Grunnet litt kollisjoner med jobb og slikt fikk jeg en hel dag alene hver med både Torgeir og forloveden. Begge laget et program for meg, og det var ganske morsomt hvordan det gikk for seg.

De som kjenner ham vet at Torgeir er en entusiastisk hobbybrygger, og dagen var satt opp til å kjøre rundt og besøke et par av de små mikrobryggeriene deg finnes så mange av Rundt Melbourne. Planen var ganske grov, og lite ble sjekket på forhånd - noe som førte til et par bomturer, møter med låste dører, en fergerur og åtte timer i bil. Men bevares, det var en veldig hyggelig biltur uansett! :-D

Dag to var det Aldas tur og her var ingenting overlatt til tilfeldighetene nei. Programmet var fullt detaljert og gjennomgått, og vi startet ut med å gå "thousand steps" som er en kjempelang trapp gjennom bratt jungelterreng som er laget som et minnesmerke for Kokoda Track i New Guinea som jeg jo var og så med egne øyne litt tidligere på turen. Spesielt å se igjen mange av de samme plakettene, og tenke tilbake på ukene i forveien. Videre kjørte vi "the tourist highway" gjennom blant annet landsbyen Sassafrass hvor en finner både Gepetto's Workshop og Miss Marple's Teahouse. Sistnevnte var vi innom og spiste lunch og drakk Te på engelsk vis, men etter å ha sett litt på klientellet konkluderte Alda med at: "hmm... this is a bit girly isn't it?" Jeg var ikke uenig i det, så vi kom oss viser til Yarra Walley som er et av vindistriktene utenfor Melbourne, og hjem til et fantastisk flott landskap. Her suste vi rundt fra bonde til bonde og hørte på historier og smakte oss vei. Det ble også tid til en liten ostetallerken med lokale råvarer som smakte aldeles nydelig!

Dagen i dag ble startet litt seint (er jo helg), og til lunch kjørte vi i gang en ekte australsk "barby!" med Aussie Salad og Kangaroo Steak. Det smakte aldeles utsøkt, og var et veldig hyggelig siste måltid i Australia. Nå er det imidlertid på tide å sette nesa mot Europa igjen. Først hjem og bytte bagasje, og så bærer det nedover på kontinentet til Sveits og Hellas. Sjelden et rolig øyeblikk.

Det er godt å tenke på det er sommer i Norge nå og jeg gleder meg til et par-tre måneder med å ta det rolig og døybe gode minner. Mye å se tilbake på fra denne turen og mange gode historier. Middag med ministere, busstur med haner og kokosnøtter, pass som kastes i søpla og tyvaktige apekatter. Neste langtur er enda på skissestadiet, men det ser ut til at starten vil gå i romjula og avsluttes noen uker ut i januar.

Hei så lenge og velkommen 22,5t i et flysete før jeg ser norsk jord. Hun hei, det blir moro. ;-)

Bula! It's Fiji-time!

Det er to ting du trenger å vite for å klare deg lenge på Fiji. Det første er ordet "Bula" som betyr både hei, hvordan har du det, og skål! Hadde jeg fått en krone for hver gang jeg hører Bula ville jeg forlatt Fiji og gått i pluss. Det andre man trenger å sette seg inn i er "Fiji-time". Kort fortalt betyr det at alt er forsinket alltid og at det ikke nytter å stresset noe sted.

Som nevnt ble starten av oppholdet på Fiji en smule forsinket. Når det er sagt ville fet uansett ikke vært nok tid, for her er det både mye å se og mye å gjøre! Når jeg er på reiser av denne typen er det mye bare for å orientere meg litt i verden og eventuelt komme tilbake for en lengre periode om det er et sted jeg liker. Filippinene er et slikt land, og nå er også Fiji på denne lista!

Takket være grenseløse forsinkelser kom jeg meg til sjøs først lørdag morgen. Nede på.stranda traff jeg en engelskmann og en østerriker ute i samme ærend som meg selv og vi fant fort tonen. Første døgnet ble tilbrakt på Beachcomber Island som igrunn bare er et resort med sand rundt (det tar 15-20min å lakken rundt hele øya). Likevel var det godt med folk der, nærmere 200 personer, så stemningen var upåklagelig hele døgnet!

Det er likevel begrenset hvor lenge jeg holder ut på stranda før kjedsomheten tar meg så neste dag bar det videre i båt til Mana Island. Forholdene er noe større her, 2,5t å lakken rundt, og det er tilogmed en liten landsby med fastboende. Sistnevnte var supert ettersom en lokal helt, Moses, tok meg og et par andre gutter med ut på havfiske første kvelden! Fisk fikk vi også, men etterhvert ble det nesten mer interessant å fotografere den fantastiske solnedgangen enn å følge med på snørene. Tilbake på land bar det hjem til Moses' hus i landsbyen hvor vi fikk hilse på høvdingen, og ikke minst spise fangsten vår tilberedt på lokalt vis. Super dag!

Neste morning var det opp tidlig og ut i båt med King David for litt sightseeing og øyhopping. (Jepp, vestlige misjonærer har satt sitt preg på dette landet også - og ikke minst på hva slags navn folk blir gitt. I tillegg til Moses og forannevnte Kongen var det også en Miriam og en Samuel jobbende på hostelet.) -Turen gikk blant annet til Monuriki Island som er øya hvor filmen "Castaway" m/Tom Hanks ble spilt inn. Vi hadde naturligvis med oss en Wilson volleyball på turen og fikk tatt masse fine bilder. Ellers støtte vi på en hel stil med delfiner underveis og fikk kasta oss i vannet for å svømme litt med dem. Det ble også tid til litt snorkling ute på korallene før der bar hjem til middag. Sulten, solbrent og sliten. :-)

Nå sitter jeg på terrassen og nyter en kald cola mens jeg lurer på om jeg må lage meg en facebook-konto. Det er så mange hyggelige mennesker en møter underveis, og jeg begynner nesten bli lit lei av å hele tiden forklare hvorfor jeg ikke er på facebook.. Vel, nå er det en ti minutters tid til båten skal være her for å kjøre meg tilbake til Suva og flyet videre til Melbourne i ettermiddag. Men som alt annet opererer den båten naturligvis med "Fiji-time" så jeg antar tidligst om en drøy time er mer aktuelt. :p

Ja, en ting til. Her på Fiji handlet jeg også den til nå dyreste souveniren på turen. Det er noe jeg alltid kommer til å ha med meg hvor enn jeg går, og som jeg aldri kan gi fra meg. Jeg tipper spesielt Pappa vil ha sansen for denne. ;-)

Vinaka! Jeg må finne mer is. Det er altfor varmt her for en nordmann.

Bånn i bøtta.

Det er et ordtak som begynner slik: "Etter den søte kløe.." og i dag hadde jeg i sannhet et treff av den sure svie. Det startet med at resepsjonisten på hotellet trengte 30min på å få sjekket meg ut på morningen, noe som gjorde meg bra forsinket til flyplassen. Jeg greide det på håret, men i avgangshallen kom neste nedtur; Flyet var 2t forsinket, hvilket betydde at den korresponderende flighten kunne jeg bare glemme. Så da var det bare å reversere innsjekking og få tak i sekken igjen. Ny flight fikk jeg først dagen etterpå (det ble i det minste business), så ny runde på hotell med andre ord.

Alle gode ( og dårlige skal det vise seg) ting er tre, og på hotellet skjer følgende. Jeg ankommer relativt trøtt og sur til et rom som er under rydding, slenger fra meg sekker og papirer, og stikker på gymmen for å frese ut litt frustrasjon. Da jeg kommer tilbake igjen. er rommet ryddet og fint, men tror du ikke ryddegutten har gått all-in og kastet både flybilletter, matkuponger og passet mitt i søpla! :-D

På dette tidspunktet kjente jeg tålmodigheteten begynte å gå tom og det var tydelig de ansatte skjønte alvoret i situasjonen, for jeg hadde etterhvert et helt kobbel av stuepiker/gutter gående gjennom alt hotellets søppel, samt diverse assistant management bukkende og skrapende på døra. Det ordnet seg imidlertid tilslutt. Passet er kommet til rette, matkupongef ble skrevet ut på nytt og billetten er jo i systemet.

Så nå sitte jeg på puben "Rattle 'n Hum" under hotellet og skriver litt og planlegger Fiji imorra, mens jeg hører på et liveband med syngende trommis som drar den ene etter den andre av Dylan, Beatles, Everly Brothers og Eagles. Artig! Prøver meg med et bilde her, men beklager kvaliteten. Kameraet på denne nettfjøla er ikke blant verdens beste.

Spennende å se om jeg kommer meg til Fiji imorra! Jeg har uansett funnet ut de har en Hard Rock Café der, så første del av planen er lagt. :-)

Keep Rockin' \m/



Update: klokka er 22:00 lokal tid, jeg sitter på hostelet på Fiji og det er 13,5t siden jeg forlot hotellet på Ny-Guinea for å ta fatt på en flytur som var satt til å skulle vare 6t. Men neida, feil på flyet i PGN gjorde at vi måtte vente flere timer på et nytt fly, og sa vi mellomlandet på Solomon-øyene skjedde det samme igjen(!) Fremme på Fiji kunne jeg ikke svare på hvor jeg skulle bo da siste båten til der jeg SKULLE bodd var gått for lenge siden, derfor ble det en runde ekstra med en tullete roller til jeg dro frem Lonely Planet, fant første og beste adresse og sa "jeg skal bo der." Snakk om opplegg.

Men nå er jeg her og kaster loss til øyparadiset imorra tidlig. Da jeg sjekket inn stod det ei jente med en bunnen postkort i resepsjonen som jeg så det stod Norway på, så jeg slo av en prat. Hun lurte på hvor jeg hadde vært, men da jeg sa jeg kom fra Ny-Guinea visste hun ikke hva det var. Og før det var jeg i Øst-Timor sa jeg. Hun stod som et spørsmålstegn. Tydelig jeg er på en Road less travelled denne gangen ja. :-)

Men mobildekningen er i det minste tilbake! Og meldingene RENNER inn. Ha ha

Skip o hoi!