Bånn i bøtta.

Det er et ordtak som begynner slik: "Etter den søte kløe.." og i dag hadde jeg i sannhet et treff av den sure svie. Det startet med at resepsjonisten på hotellet trengte 30min på å få sjekket meg ut på morningen, noe som gjorde meg bra forsinket til flyplassen. Jeg greide det på håret, men i avgangshallen kom neste nedtur; Flyet var 2t forsinket, hvilket betydde at den korresponderende flighten kunne jeg bare glemme. Så da var det bare å reversere innsjekking og få tak i sekken igjen. Ny flight fikk jeg først dagen etterpå (det ble i det minste business), så ny runde på hotell med andre ord.

Alle gode ( og dårlige skal det vise seg) ting er tre, og på hotellet skjer følgende. Jeg ankommer relativt trøtt og sur til et rom som er under rydding, slenger fra meg sekker og papirer, og stikker på gymmen for å frese ut litt frustrasjon. Da jeg kommer tilbake igjen. er rommet ryddet og fint, men tror du ikke ryddegutten har gått all-in og kastet både flybilletter, matkuponger og passet mitt i søpla! :-D

På dette tidspunktet kjente jeg tålmodigheteten begynte å gå tom og det var tydelig de ansatte skjønte alvoret i situasjonen, for jeg hadde etterhvert et helt kobbel av stuepiker/gutter gående gjennom alt hotellets søppel, samt diverse assistant management bukkende og skrapende på døra. Det ordnet seg imidlertid tilslutt. Passet er kommet til rette, matkupongef ble skrevet ut på nytt og billetten er jo i systemet.

Så nå sitte jeg på puben "Rattle 'n Hum" under hotellet og skriver litt og planlegger Fiji imorra, mens jeg hører på et liveband med syngende trommis som drar den ene etter den andre av Dylan, Beatles, Everly Brothers og Eagles. Artig! Prøver meg med et bilde her, men beklager kvaliteten. Kameraet på denne nettfjøla er ikke blant verdens beste.

Spennende å se om jeg kommer meg til Fiji imorra! Jeg har uansett funnet ut de har en Hard Rock Café der, så første del av planen er lagt. :-)

Keep Rockin' \m/



Update: klokka er 22:00 lokal tid, jeg sitter på hostelet på Fiji og det er 13,5t siden jeg forlot hotellet på Ny-Guinea for å ta fatt på en flytur som var satt til å skulle vare 6t. Men neida, feil på flyet i PGN gjorde at vi måtte vente flere timer på et nytt fly, og sa vi mellomlandet på Solomon-øyene skjedde det samme igjen(!) Fremme på Fiji kunne jeg ikke svare på hvor jeg skulle bo da siste båten til der jeg SKULLE bodd var gått for lenge siden, derfor ble det en runde ekstra med en tullete roller til jeg dro frem Lonely Planet, fant første og beste adresse og sa "jeg skal bo der." Snakk om opplegg.

Men nå er jeg her og kaster loss til øyparadiset imorra tidlig. Da jeg sjekket inn stod det ei jente med en bunnen postkort i resepsjonen som jeg så det stod Norway på, så jeg slo av en prat. Hun lurte på hvor jeg hadde vært, men da jeg sa jeg kom fra Ny-Guinea visste hun ikke hva det var. Og før det var jeg i Øst-Timor sa jeg. Hun stod som et spørsmålstegn. Tydelig jeg er på en Road less travelled denne gangen ja. :-)

Men mobildekningen er i det minste tilbake! Og meldingene RENNER inn. Ha ha

Skip o hoi!

Middag med Ministeren!

Som nevnt i forrige post hadde jeg kastet inn backpacker-håndkledet, og dratt i retning Yachtklubben. Jeg hadde imidlertid lest meg til at det like i nærheten skulle finnes en ekte Japansk Teppanyaki-restaurant og DET er noe jeg liker! Ganske riktig lå den i neste kvartal og bord for én gikk veldig greit. Mens jeg satt og spiste sushien min kom det 4 andre og satt seg. Et par eldre japanske herremenn og tre lokale. Det ble tatt mye bilder og skrevet mange navn på japansk, og spesielt den ene lokale, litt tykkfalne mannen som manglet en fortann, virket å være på godt humør og pratet med veldig store bokstaver.

Etterhvert kom to til - og enda to, og tilslutt var bordet så fullt at jeg måtte begynne å flytte tallerkene mine for å gi dem plass. Det falt dem tydeligvis litt tungt for brystet, for både negere og Japanerne var kjapt ute med å unnskylde seg og beklage. Jeg derimot syns bare det var hyggelig med litt liv rundt bordet, smilte tilbake og sa no problem! Så ville de gjerne høre hvor jeg var fra og hva jeg gjorde i PGN, og ble veldig begeistret da jeg svarte Norgeq og at jeg var på ferie. "Vi har mye å lære av Norge rundt utvinning og foredling av oljen vår" sa han som manglet en fortann. "Hvordan syns du det er å feriere her i landet? Hva har du sett og gjort så langt? ville en av de nyankomne vite. Jeg pratet i vei om dette og hint, og det var tydeligvis stor stas med den norske turistene. Så lurer han ene på hva jeg heter, og de begynner å presentere seg. Det viser seg at jeg sitter til bords med Ministeren for Utdanning og Infrastruktur, tidligere Minister for Turisme og Borgermester i hovedprovinsen, en lokal entreprenør, en japansk Investor og øverste sjef for universitetet i Tokyo(!)

De er samlet for å signere en kontrakt rundt bygging av en ny bro over den bredeste elva i provinsen, et stort prosjekt med mye verdi i seg. Formalitetene unnagjøres og det insisteres på ministernivå at jeg blir værende igjen å spise og drikke med dem. En kjapp overveiing av faren for å ødelegge norges diplomatiske bånd med landet gjør at jeg takker ja til det, og praten går videre. Og som om situasjonen ikke er surrealistisk nok som den er - da maten kommer blir det stille rundt bordet, samtlige folder hendene, og så er vi i gang med en god, gammel, sørlandsk bordbønn! :D Lite visste jeg da jeg var hjemme til jul, at neste gang jeg var samlet til bordbønn før maten skulle være med flere medlemmer av sittende regjering på Papua Ny Guinea! Når det er sagt er det tydelig at det har vært drevet stor misjonærvirksomhet her over lang tid. Landet er stort sett kristent, men det fins fler menighet her enn langs hele bibelbeltet hjemme det er jeg sikker på. Adventister, baptister, mormonere, pinsevenner, Frelsesarmeen og mange fler. Godt var det at ikke jeg tilfeldigvis hadde et Vi-Menn i lomma utenpå sekken. Man risikerer nemlig å bli fengsla for å være i besittelse av pornografisk materiale her til lands, og jeg vet sannelig ikke hvor grensa går. Best ikke å ta noen sjangser. Hehe

Det ble aldri noen tur på Yachtklubben, jeg ble svippet hjem i en regjeringsbil kvart over ti, med en skriftlig invitasjon om å komme tilbake som vip-gjest i provinsen med personlig mottakelse av borgermesteren som også ville stå for hele oppholdet og fly meg rundt med helikopter og vise meg innlandet. På direkte ordre fra en tykkfallen mann som manglet en fortann, men som viste seg å være landets mest populære og innflytelsesrike politikere. Utrolig hvor mye rart man kan komme ut for!

Om jeg drar ned igjen? Helt klart. Noe annet ville være idioti, og noe jeg ville komme til å angre på til den dagen jeg ikler meg tredressen. Det er de færreste vanlige dødelighet forunt å inviteres på statsbesøk uansett hvilket land det er snakk om. Men da må jeg nok pakke en litt annen garderobe enn denne gangen her. ;-)

(Når det er sagt må badeshortsen uansett med. Som et fremgår av bildet er det ikke no tull med bassengene på hotellet her!)

King for a day!

Her i PGN brukes fremdeles "Masta" i stor grad når man henvender seg til hvite menn. Jeg må innrømme at jeg nok føler meg litt som en kolonist og overklasseperson her jeg skyffles rundt med privatsjåfør og tituleres master. De siste to dagene har vært svært ulike, men begge innholdsrike, og jeg prøver å oppsummere litt.

Første dagen var sightseeing i Port Moresby og omegn med egen minibuss(!) og sjåfør.Forsiktigheten råder hele tiden så vi snakker sota vinduer og automatiske dørlåser så fort man setter seg i bilen. Først var vi litt rundt "the Town" som bykjernen kalles, og kjørte opp på utkikkspunkter på hver side for å ta litt bilder. Sprøtt å se hvordan samtlige bolighus av litt høyere standard var omkranset av høye gjerder, piggtråd, portvakter, advarselsskilt og gjerne et par hunder. Man får fort følelsen av at det er lovløsheten som råder her i byen.

PGN ble selvstendig i 1975 og ligger dermed en generasjon foran Timor-Leste. Det er pussig å sammenlikne dem og se hvordan de helt klart er kommet litt lengre her, men at samme typer utfordringer henger litt igjen i begge land. Her i PGN er det heller ingen amerikanske kjeder, men kineserne har fått et lite fotfeste og da er plagiatene på plass naturligvis. Byens to favoritter er KMC (Ken's Mighty Chicken) og Big Rooster. Helt klart inspirert av KFC og Red Rooster. Ja, det er til å le av. ;)

I selve byen ligger en del severdigheter, og jeg var blant annet innom "Parliament Hausten" som tilsvarer Stortinget hjemme i Norge. Dette bygget stod ferdig i 1984 og var et ganske spennende stykke arkitektur vil jeg si, basert på gammel byggeskikk fra ulike provinser i landet. Ellers var jeg innom Nasjonalmuseet og -galleriet, samt at jeg var innom den botaniske hagen. Utrolig mye flotte orkidéer! De hadde også litt fugler i bur der, så jeg fikk faktisk sett et par Paradisfugler, som er et av PGNs nasjonale symboler og blant annet pryder flagget deres. En annen art de hadde var strutsefuglen Cassowary som bare finnes i Australia og PGN. Jeg har sett den i Australia tidligere og såvidt meg er bekjent er den fredet. Men da vi stoppet og så på den her i PGN kommer det kjapt fra guiden: "and it tastes very good! very good meat!" Så her er det tilstander ja! :D

Ellers var vi innom et av de lokale markedene og tittet litt, (Folk så vel igrunn mer på meg enn på noe annet men.) før vi satt kursen ut av byen. Først kjørte vi innom Bomana kirkegården hvor nærmere 4000 Australske soldater som falt på PGN under WW2 er gravlagt. De fleste i umerkede graver. Så dro vi videre opp i fjellene til Variarata Nasjonalpark hvor bildet i innlegget her er tatt (Sogeri platået). Siste punkt på turen var Owers Corner, stedet som markerer starten på "The Kokoda Track" - en krigshistorisk, veldig tøff fottur som gåes av noen tusen turister vært år.

Her inne i jungelen overrasket været oss voldsomt og veien som var tørr og fin ble gjørmete og såpeglatt på få minutter. For ikke å bli gjennomvåt i alt jeg hadde var det bare å kle seg ned til boxern og løpe ut og ta bilder. Da vi skulle tilbake igjen kom vi imidlertid ikke opp første kneika på grunn av været så den hvite "Masta" i forsetet var nødt å ut, barbeint og i underbuksa, og prøve å fyrte bilen mens sjåføren gav gass. Til slutt greide vi det og det var en veldig smilende og full av rød gjørme undertegnede som krøp inn i bilen igjen. Godt å få gjort LITT nytte for seg i det minste!

Etter dette bar det tilbake igjen til hotellet for en kald dusj og en bedre middag på en av de fine restaurantene i sentrum. Det er klart det er hyggelig å spise sammen med noen, men utrolig hvilken oppmerksomhet og service en får av servitørene når en sitter der alene. :)

Dag to stod jeg opp tidlig og ble kjørt ned til havna hvor jeg tok en lettbåt ut til Loloata Island som ligger i Bootless Bay litt sør for Port Moresby. Dagen ble tilbrakte med snorkling ute på korallene og en liten fottur opp til øyas høyeste og sørligste punkt. For et fantastisk sted! Jeg vil gjerne tilbake igjen hit og dykke mer. De har flere vrak rett i nærheten - blant annet et amerikansk bombefly fra WW2! Som de sier lokalt her: "Lukim yu bihain" (see you later!) ha ha ha :D

Da kvelden kom og middag stod for tur, bestemte jeg meg for at la gå, er det "Masta" de vil jeg skal være, så skal jeg jammen gi dem det. Jeg gravde forbi alt av shorts og singleter nedi sekken og fant en Ralph Lauren skjorte og en linbukse, og pekte sjåføren i retning Royal Papauan Yacht Club. Hvordan det endte er en historie for seg selv. Stay tuned. ;)

Yu No Ken Kam Insait!

Dette betyr: "You cannot come in", eller om du vil "Do not disturb". Her på Ny-Guinea snakkes det over 800 språk fordelt på drøye 6 millioner mennesker, og forvirringen er total. Det mest offisielle og utbredte språket kalles "Tok Pisin" og er en slags barnslig form for engelsk som har utviklet seg fra kolonitiden da engelskmenn kom til landet og prøvde å lære de innfødte en ny måte å snakke på. How are you?, er "Yu orait?" og I'm fine er "Mi orait". Andre eksempler er "Sanap" (stand up) og "Sindaun" (sit down). I det store og hele ler jeg litt når de prater her. Hehe

Byen er farlig! Ikke bare frarådes det på det sterkeste å bevege seg ute alene etter mørkerts frembrudd, men det er også områder hvor man bes om ikke å bevege seg i det hele tatt. Det er såvidt jeg får lov å gå ut alene, og overalt er informasjon rundt hvilke forholdsregler man til enhver tid bør ta. De innfødte lever etter an-eye-for-an-eye prinsippet, og legger du deg først ut med noen går det ikke over av seg selv. Det er også mye vinningskriminalitet (ran/overfall/carjacking) her i tillegg til voldtekter av begge kjønn, så det gjelder å passe på hva en driver ned.

Jeg har selv ansatt en liten "bodyguard", Jack, som følger meg rundt på kveldstid og sørger for at ingen plager meg. Jack hører selv til en av klanene av innfødte på øya og virker som en effektiv buffer mellom meg og dem. Så langt bare smil og se. :-)

Ellers kan jeg melde om at NetCom tydeligvis ikke har noen roamingavtale med Ny-Guinea, for her er det kun nødsamtaler som er mulig for meg. Ergo vil det ikke være mulig å nå meg på noen enkel måte så lenge jeg er her. Skulle det være noe, send mail på gmail-adressen min, den skal jeg prøve å sjekke i hvert fall hver kveld.

Spennende land dette her, men nå er et på tide med litt søvn, eller "Silip" (sleep) som det heter på lokalspråket! :D