Middag med Ministeren!

Som nevnt i forrige post hadde jeg kastet inn backpacker-håndkledet, og dratt i retning Yachtklubben. Jeg hadde imidlertid lest meg til at det like i nærheten skulle finnes en ekte Japansk Teppanyaki-restaurant og DET er noe jeg liker! Ganske riktig lå den i neste kvartal og bord for én gikk veldig greit. Mens jeg satt og spiste sushien min kom det 4 andre og satt seg. Et par eldre japanske herremenn og tre lokale. Det ble tatt mye bilder og skrevet mange navn på japansk, og spesielt den ene lokale, litt tykkfalne mannen som manglet en fortann, virket å være på godt humør og pratet med veldig store bokstaver.

Etterhvert kom to til - og enda to, og tilslutt var bordet så fullt at jeg måtte begynne å flytte tallerkene mine for å gi dem plass. Det falt dem tydeligvis litt tungt for brystet, for både negere og Japanerne var kjapt ute med å unnskylde seg og beklage. Jeg derimot syns bare det var hyggelig med litt liv rundt bordet, smilte tilbake og sa no problem! Så ville de gjerne høre hvor jeg var fra og hva jeg gjorde i PGN, og ble veldig begeistret da jeg svarte Norgeq og at jeg var på ferie. "Vi har mye å lære av Norge rundt utvinning og foredling av oljen vår" sa han som manglet en fortann. "Hvordan syns du det er å feriere her i landet? Hva har du sett og gjort så langt? ville en av de nyankomne vite. Jeg pratet i vei om dette og hint, og det var tydeligvis stor stas med den norske turistene. Så lurer han ene på hva jeg heter, og de begynner å presentere seg. Det viser seg at jeg sitter til bords med Ministeren for Utdanning og Infrastruktur, tidligere Minister for Turisme og Borgermester i hovedprovinsen, en lokal entreprenør, en japansk Investor og øverste sjef for universitetet i Tokyo(!)

De er samlet for å signere en kontrakt rundt bygging av en ny bro over den bredeste elva i provinsen, et stort prosjekt med mye verdi i seg. Formalitetene unnagjøres og det insisteres på ministernivå at jeg blir værende igjen å spise og drikke med dem. En kjapp overveiing av faren for å ødelegge norges diplomatiske bånd med landet gjør at jeg takker ja til det, og praten går videre. Og som om situasjonen ikke er surrealistisk nok som den er - da maten kommer blir det stille rundt bordet, samtlige folder hendene, og så er vi i gang med en god, gammel, sørlandsk bordbønn! :D Lite visste jeg da jeg var hjemme til jul, at neste gang jeg var samlet til bordbønn før maten skulle være med flere medlemmer av sittende regjering på Papua Ny Guinea! Når det er sagt er det tydelig at det har vært drevet stor misjonærvirksomhet her over lang tid. Landet er stort sett kristent, men det fins fler menighet her enn langs hele bibelbeltet hjemme det er jeg sikker på. Adventister, baptister, mormonere, pinsevenner, Frelsesarmeen og mange fler. Godt var det at ikke jeg tilfeldigvis hadde et Vi-Menn i lomma utenpå sekken. Man risikerer nemlig å bli fengsla for å være i besittelse av pornografisk materiale her til lands, og jeg vet sannelig ikke hvor grensa går. Best ikke å ta noen sjangser. Hehe

Det ble aldri noen tur på Yachtklubben, jeg ble svippet hjem i en regjeringsbil kvart over ti, med en skriftlig invitasjon om å komme tilbake som vip-gjest i provinsen med personlig mottakelse av borgermesteren som også ville stå for hele oppholdet og fly meg rundt med helikopter og vise meg innlandet. På direkte ordre fra en tykkfallen mann som manglet en fortann, men som viste seg å være landets mest populære og innflytelsesrike politikere. Utrolig hvor mye rart man kan komme ut for!

Om jeg drar ned igjen? Helt klart. Noe annet ville være idioti, og noe jeg ville komme til å angre på til den dagen jeg ikler meg tredressen. Det er de færreste vanlige dødelighet forunt å inviteres på statsbesøk uansett hvilket land det er snakk om. Men da må jeg nok pakke en litt annen garderobe enn denne gangen her. ;-)

(Når det er sagt må badeshortsen uansett med. Som et fremgår av bildet er det ikke no tull med bassengene på hotellet her!)

King for a day!

Her i PGN brukes fremdeles "Masta" i stor grad når man henvender seg til hvite menn. Jeg må innrømme at jeg nok føler meg litt som en kolonist og overklasseperson her jeg skyffles rundt med privatsjåfør og tituleres master. De siste to dagene har vært svært ulike, men begge innholdsrike, og jeg prøver å oppsummere litt.

Første dagen var sightseeing i Port Moresby og omegn med egen minibuss(!) og sjåfør.Forsiktigheten råder hele tiden så vi snakker sota vinduer og automatiske dørlåser så fort man setter seg i bilen. Først var vi litt rundt "the Town" som bykjernen kalles, og kjørte opp på utkikkspunkter på hver side for å ta litt bilder. Sprøtt å se hvordan samtlige bolighus av litt høyere standard var omkranset av høye gjerder, piggtråd, portvakter, advarselsskilt og gjerne et par hunder. Man får fort følelsen av at det er lovløsheten som råder her i byen.

PGN ble selvstendig i 1975 og ligger dermed en generasjon foran Timor-Leste. Det er pussig å sammenlikne dem og se hvordan de helt klart er kommet litt lengre her, men at samme typer utfordringer henger litt igjen i begge land. Her i PGN er det heller ingen amerikanske kjeder, men kineserne har fått et lite fotfeste og da er plagiatene på plass naturligvis. Byens to favoritter er KMC (Ken's Mighty Chicken) og Big Rooster. Helt klart inspirert av KFC og Red Rooster. Ja, det er til å le av. ;)

I selve byen ligger en del severdigheter, og jeg var blant annet innom "Parliament Hausten" som tilsvarer Stortinget hjemme i Norge. Dette bygget stod ferdig i 1984 og var et ganske spennende stykke arkitektur vil jeg si, basert på gammel byggeskikk fra ulike provinser i landet. Ellers var jeg innom Nasjonalmuseet og -galleriet, samt at jeg var innom den botaniske hagen. Utrolig mye flotte orkidéer! De hadde også litt fugler i bur der, så jeg fikk faktisk sett et par Paradisfugler, som er et av PGNs nasjonale symboler og blant annet pryder flagget deres. En annen art de hadde var strutsefuglen Cassowary som bare finnes i Australia og PGN. Jeg har sett den i Australia tidligere og såvidt meg er bekjent er den fredet. Men da vi stoppet og så på den her i PGN kommer det kjapt fra guiden: "and it tastes very good! very good meat!" Så her er det tilstander ja! :D

Ellers var vi innom et av de lokale markedene og tittet litt, (Folk så vel igrunn mer på meg enn på noe annet men.) før vi satt kursen ut av byen. Først kjørte vi innom Bomana kirkegården hvor nærmere 4000 Australske soldater som falt på PGN under WW2 er gravlagt. De fleste i umerkede graver. Så dro vi videre opp i fjellene til Variarata Nasjonalpark hvor bildet i innlegget her er tatt (Sogeri platået). Siste punkt på turen var Owers Corner, stedet som markerer starten på "The Kokoda Track" - en krigshistorisk, veldig tøff fottur som gåes av noen tusen turister vært år.

Her inne i jungelen overrasket været oss voldsomt og veien som var tørr og fin ble gjørmete og såpeglatt på få minutter. For ikke å bli gjennomvåt i alt jeg hadde var det bare å kle seg ned til boxern og løpe ut og ta bilder. Da vi skulle tilbake igjen kom vi imidlertid ikke opp første kneika på grunn av været så den hvite "Masta" i forsetet var nødt å ut, barbeint og i underbuksa, og prøve å fyrte bilen mens sjåføren gav gass. Til slutt greide vi det og det var en veldig smilende og full av rød gjørme undertegnede som krøp inn i bilen igjen. Godt å få gjort LITT nytte for seg i det minste!

Etter dette bar det tilbake igjen til hotellet for en kald dusj og en bedre middag på en av de fine restaurantene i sentrum. Det er klart det er hyggelig å spise sammen med noen, men utrolig hvilken oppmerksomhet og service en får av servitørene når en sitter der alene. :)

Dag to stod jeg opp tidlig og ble kjørt ned til havna hvor jeg tok en lettbåt ut til Loloata Island som ligger i Bootless Bay litt sør for Port Moresby. Dagen ble tilbrakte med snorkling ute på korallene og en liten fottur opp til øyas høyeste og sørligste punkt. For et fantastisk sted! Jeg vil gjerne tilbake igjen hit og dykke mer. De har flere vrak rett i nærheten - blant annet et amerikansk bombefly fra WW2! Som de sier lokalt her: "Lukim yu bihain" (see you later!) ha ha ha :D

Da kvelden kom og middag stod for tur, bestemte jeg meg for at la gå, er det "Masta" de vil jeg skal være, så skal jeg jammen gi dem det. Jeg gravde forbi alt av shorts og singleter nedi sekken og fant en Ralph Lauren skjorte og en linbukse, og pekte sjåføren i retning Royal Papauan Yacht Club. Hvordan det endte er en historie for seg selv. Stay tuned. ;)

Yu No Ken Kam Insait!

Dette betyr: "You cannot come in", eller om du vil "Do not disturb". Her på Ny-Guinea snakkes det over 800 språk fordelt på drøye 6 millioner mennesker, og forvirringen er total. Det mest offisielle og utbredte språket kalles "Tok Pisin" og er en slags barnslig form for engelsk som har utviklet seg fra kolonitiden da engelskmenn kom til landet og prøvde å lære de innfødte en ny måte å snakke på. How are you?, er "Yu orait?" og I'm fine er "Mi orait". Andre eksempler er "Sanap" (stand up) og "Sindaun" (sit down). I det store og hele ler jeg litt når de prater her. Hehe

Byen er farlig! Ikke bare frarådes det på det sterkeste å bevege seg ute alene etter mørkerts frembrudd, men det er også områder hvor man bes om ikke å bevege seg i det hele tatt. Det er såvidt jeg får lov å gå ut alene, og overalt er informasjon rundt hvilke forholdsregler man til enhver tid bør ta. De innfødte lever etter an-eye-for-an-eye prinsippet, og legger du deg først ut med noen går det ikke over av seg selv. Det er også mye vinningskriminalitet (ran/overfall/carjacking) her i tillegg til voldtekter av begge kjønn, så det gjelder å passe på hva en driver ned.

Jeg har selv ansatt en liten "bodyguard", Jack, som følger meg rundt på kveldstid og sørger for at ingen plager meg. Jack hører selv til en av klanene av innfødte på øya og virker som en effektiv buffer mellom meg og dem. Så langt bare smil og se. :-)

Ellers kan jeg melde om at NetCom tydeligvis ikke har noen roamingavtale med Ny-Guinea, for her er det kun nødsamtaler som er mulig for meg. Ergo vil det ikke være mulig å nå meg på noen enkel måte så lenge jeg er her. Skulle det være noe, send mail på gmail-adressen min, den skal jeg prøve å sjekke i hvert fall hver kveld.

Spennende land dette her, men nå er et på tide med litt søvn, eller "Silip" (sleep) som det heter på lokalspråket! :D

Hippie for en dag :)

Døgnet har mange timer her i Australia og det har vært svært innholdsrike tre dager jeg har tilbragt her hos Espen i Surfer's Paradiset på østkysten. Jeg har faktisk ikke surfet her, men en ting jeg ikke hadde prøvd før som jeg faktisk gjorde var å ta en time Hot Yoga på senteret hvor Espen jobber. Dette er omtrent det samme som vanlig Yoga, men rommet er 37 grader varmt. Jeg kan ikke huske å ha svetta så mye under noen treningsøkt noen gang tidligere. :)

For ikke så lenge siden kjøpte Espens sjef en tidlig 70 talls volkswagen camper-van og dekorerte denne med et par surfebrett og hippiefarger til bruk i reklame for senteret. En utrolig morsom hippie-buss, og denne fikk vi låne! Så vi plukka opp et par gutter til, Nick og Daniel, og så dro vi på roadtrip til Byron Bay - et fantastisk flott sted, landets østliste punkt, og på mange måter et australsk svar på Christiania i København. Her nede fikk vi innkvartert oss på et backpacker hostel og var hippier for et døgn. Masse backpackere og gjestearbeidere i denne byen! Blant annet traff vi på et klippe svensker og en gjeng fra Tyskland. Mye europeerne ute og reiser.

Dagen i dag har vi kjørt tilbake til Gold Coast og slapper av en siste dag i "vestlige" kår før jeg i morgen tidlig flyr videre til Ny-Guinea. Det blir nok noe helt annet gitt!

Bilder fra Timor-Leste!

Og her er et par bilder fra Timor-Leste. Et land enda beskyttet fra turistinvasjonen. :-)

Bilder fra Bali!

Omsider er jeg på plass i et "tilkoblet" land igjen. Har tilogmed fått anledning til både å vaske og barbere meg da det faktisk er strøm her! I løpet av uken har jeg jo merket at det slett ikke alltid er noen selvfølge. Vel, her kommer noen bilder fra Bali!

Still alive.

Og med det konkluderer jeg den verste bussturen jeg har hatt noensinne. Etter å ha tatt noen bilder av de gamle portugisiske bygningene i Baucau fikk jeg vinka over en Microlet for å svippe meg til bussholdeplassen. Fyren bak rattet tok imidlertid en høyre hvor han skulle tatt en venstre, hvilket igjen førte til at jeg havnet ved bussen i det den gikk og ikke ti min før.

Bussen var smekkfull, men de dytta meg inn. Med skulle jeg! Jeg har senere fått vite at det er ingen hvite som tar denne bussen, noe som forklarer hvorfor jeg følte meg som en Yeti der jeg ble skvisa gjennom døra og ble tårnende over en haug små folk med store øyne som satt å pekte på meg og lo.

Jeg var for bred for midtgangen og for høy til å stå, så jeg ble sittende med overkroppen på skrå mellom et sete okkupert av ei eldre dame, og et annet okkupert av en eldre mann og hanen hans. Ganske riktig, hanen. Det var til sammen tre av dem ombord. Og rumpa mi den var "godt" plassert på en sekk med kokosnøtter. Kokosnøtter folkens, de er hverken myke eller plane, og ikke noe særlig å plassere halebeinet sitt på med overkroppen på skrå og knærne oppunder haka.

Veien var ikke noe mindre humpete enn sist, musikken var like fæl og setet betraktelig hardere enn turen bort. Jeg visste helt ærlig nesten ikke hvorvidt jeg skulle le eller gråte da jeg etter 3t på en kokosnøtt utsettes for at sjåføren finner det for godt å sette på Vengaboys på full spiker og alle tre haner starter å gale om kapp. Welcome to the jungle!

Oppturen? Kosta bare $2 for turen i stedet for $4 som den kosta for folk med sitteplass. Hoo-rah! :-l

Men når det er sagt. Supert land! Coca Cola kommer man ikke utenom, men ellers finnes ingen av de store kjedene her. Ingen McDonalds, ingen KFC, ingen Burger King, Subway, 7/11 eller Starbucks. Jeg fant riktignok en dobbeldekker inne på "Brothers Burgers" som lød det noe kjente navnet Big Mac, men jeg lover at likheten stoppet også der. ;-)

En annen ting er at uten turister er det heller ingen som har lært seg å plage dem, så her kan en gå i total fred selv midt i framfor butikkene! Ingen som vil selge deg knapper og glansbilder, ingen som vil prakke på deg marihuana og hasj, ingen spørsmål om en ønsker verken "Nice lady" eller "massage". Supert! :D

Men det er ganske dyrt både å spise og drikke her. Vel, dyrt i asiatiske målestokk i det minste. Grunner er enkel - ingenting produseres lokalt, så dersom du har andre preferanser enn grønnsaker, ris og grusom bananvin er du nødt å gå på import. Så det er slik det fungerer her nede, FN, hjelpearbeidere og NGO'er med god økonomi drar unna importen, mens de lokale greier seg med det de har.

Landet strever enda med å stable seg på bena etter år med krig, og FN trekker seg ut i desember 2012. Mange frykter en kraftig økning i korrupsjon og klasseskiller i kjølvannet av dette, noe som allerede vises litt i den toppolitiske ledelsens Armanidresser og forbruk av Blue Label. Det blir i det hele tatt spennede å følge med på Timor-Leste fremover. Jeg har fått noen venner her jeg planlegger å holde kontakten med, og fikk virkelig sansen for både naturen og menneskene som bor her.

Obrigado, Timor-Leste. :-)