Og her er et par bilder fra Timor-Leste. Et land enda beskyttet fra turistinvasjonen. :-)
fredag 15. april 2011
Bilder fra Timor-Leste!
Og her er et par bilder fra Timor-Leste. Et land enda beskyttet fra turistinvasjonen. :-)
Bilder fra Bali!
Omsider er jeg på plass i et "tilkoblet" land igjen. Har tilogmed fått anledning til både å vaske og barbere meg da det faktisk er strøm her! I løpet av uken har jeg jo merket at det slett ikke alltid er noen selvfølge. Vel, her kommer noen bilder fra Bali!
onsdag 13. april 2011
Still alive.
Og med det konkluderer jeg den verste bussturen jeg har hatt noensinne. Etter å ha tatt noen bilder av de gamle portugisiske bygningene i Baucau fikk jeg vinka over en Microlet for å svippe meg til bussholdeplassen. Fyren bak rattet tok imidlertid en høyre hvor han skulle tatt en venstre, hvilket igjen førte til at jeg havnet ved bussen i det den gikk og ikke ti min før.
Bussen var smekkfull, men de dytta meg inn. Med skulle jeg! Jeg har senere fått vite at det er ingen hvite som tar denne bussen, noe som forklarer hvorfor jeg følte meg som en Yeti der jeg ble skvisa gjennom døra og ble tårnende over en haug små folk med store øyne som satt å pekte på meg og lo.
Jeg var for bred for midtgangen og for høy til å stå, så jeg ble sittende med overkroppen på skrå mellom et sete okkupert av ei eldre dame, og et annet okkupert av en eldre mann og hanen hans. Ganske riktig, hanen. Det var til sammen tre av dem ombord. Og rumpa mi den var "godt" plassert på en sekk med kokosnøtter. Kokosnøtter folkens, de er hverken myke eller plane, og ikke noe særlig å plassere halebeinet sitt på med overkroppen på skrå og knærne oppunder haka.
Veien var ikke noe mindre humpete enn sist, musikken var like fæl og setet betraktelig hardere enn turen bort. Jeg visste helt ærlig nesten ikke hvorvidt jeg skulle le eller gråte da jeg etter 3t på en kokosnøtt utsettes for at sjåføren finner det for godt å sette på Vengaboys på full spiker og alle tre haner starter å gale om kapp. Welcome to the jungle!
Oppturen? Kosta bare $2 for turen i stedet for $4 som den kosta for folk med sitteplass. Hoo-rah! :-l
Men når det er sagt. Supert land! Coca Cola kommer man ikke utenom, men ellers finnes ingen av de store kjedene her. Ingen McDonalds, ingen KFC, ingen Burger King, Subway, 7/11 eller Starbucks. Jeg fant riktignok en dobbeldekker inne på "Brothers Burgers" som lød det noe kjente navnet Big Mac, men jeg lover at likheten stoppet også der. ;-)
En annen ting er at uten turister er det heller ingen som har lært seg å plage dem, så her kan en gå i total fred selv midt i framfor butikkene! Ingen som vil selge deg knapper og glansbilder, ingen som vil prakke på deg marihuana og hasj, ingen spørsmål om en ønsker verken "Nice lady" eller "massage". Supert! :D
Men det er ganske dyrt både å spise og drikke her. Vel, dyrt i asiatiske målestokk i det minste. Grunner er enkel - ingenting produseres lokalt, så dersom du har andre preferanser enn grønnsaker, ris og grusom bananvin er du nødt å gå på import. Så det er slik det fungerer her nede, FN, hjelpearbeidere og NGO'er med god økonomi drar unna importen, mens de lokale greier seg med det de har.
Landet strever enda med å stable seg på bena etter år med krig, og FN trekker seg ut i desember 2012. Mange frykter en kraftig økning i korrupsjon og klasseskiller i kjølvannet av dette, noe som allerede vises litt i den toppolitiske ledelsens Armanidresser og forbruk av Blue Label. Det blir i det hele tatt spennede å følge med på Timor-Leste fremover. Jeg har fått noen venner her jeg planlegger å holde kontakten med, og fikk virkelig sansen for både naturen og menneskene som bor her.
Obrigado, Timor-Leste. :-)
tirsdag 12. april 2011
Fanastiske Timor-Leste!
Det går mot slutten av oppholdet mitt i dette bittelille landet med rundt en million innbyggere, og jeg har greid å finne noe så sært som en Internettcafé med utstyr som faktisk fungerer. Tenkte jeg skulle nytte sjangsen da til å oppdatere litt med hva som skjer, ettersom det slett ikke sikkert jeg vil være i stand til å gjøre det om noen timer. Mer om det senere.
Første dagen jeg kom hit fikk jeg som tidligere nevnt innkvartert meg på East Timor Backpackers hos en trivelig engelskmann og hans Timoresiske kone. Der bodde jeg en natt og brukte første dagen på å orientere meg litt i sentrum og prøve å komme til bunns i hva som var viktig å få gjort når først jeg var i landet. Timor-Leste er en veldig ung nasjon som først ble selvstendig i 2002, men som igjen opplevde opptøyer og i mindre borgerkriger så sent som i 2007/8. Det er med andre ord et land som virkelig strever med å komme seg på bena og som bærer preg av det hvor enn en snur seg.
Jeg var en tur bortom kirkegården i Santa Cruz hvor Indonesere henrettet hundrevis av mennesker i 1992, en hendelse som satte Øst-Timor-konflikten på kartet igjen etter å ha vært "glemt" av verden i flere år. Det er veldig pussig å gå rundt i byen som turist. Samtlige andre vestlige jeg har møtt har enten vært FN-soldater, hjelpearbeidere og frivillige, eller industrielle/diplomatiske rådgivere. Disse igjen holder seg ofte til sine egne og til jobbene sine, så jeg føler meg virkelig på upløyd mark her jeg labber rundt med ryggsekk, shorts og kamera i hånda.
Dag to var det opp grytidlig for å rekke taxibåten ut til Atauru, en liten øy som ligger en time-halvannen nord for hovedstaden Dili. Her har Australske Barry slått seg ned sammen med sin Timoresiske kone og to små tvillinger og driver lite gjestgiveri med 4 bungalower på stranda. På formiddagen var vi ute og snorklet på revene utenfor, og på ettermiddagen var det alle mann opp i lasteplanet på pick-upen og en kjøretur ned til øyas andre bosetning hvor katolske prester hadde lært opp de lokale konene i hvordan lage pizza og pasta. Så tro det eller ei, det fantes en Italiensk restaurant her ute. Føltes smått surrealistisk å sitte inne i et "ordentlig" hus og spise den type mat når man visste hva som var rett på utsiden.
Dagen etter var det opp i åttetiden og få i seg noe frokost på stranda før jeg hoppet på Taxibåten tilbake til Dili. Her fikk jeg ladet batteriene i kameraet igjen og pakket om svipptursekken før jeg føyk avgårde til bussholdeplassen. Et spørsmål som går igjen i en del situasjoner er: "Hva er prisen på et menneskeliv?" Jeg var i noen timer i går ganske sikker på at jeg hadde satt prisen på mitt eget til 16 US Dollar.
16 Dollar var det jeg sparte på å ta bussen til Baucau i stedet for å leie en motorsykkel og kjøre selv. I min enfoldighet tenkte jeg at her slipper jeg da å både lure på hvilken vei jeg skal kjøre og å vurdere ting som bensin, bekledning, parkering og annet. Alt dette er forsåvidt riktig, men om det var verdt de 16 dollarne er jeg smått usikker på fremdeles. Bussen var naturligvis i samme forfatning som resten av øya, noe jeg burde tenkt meg til, og sikkerhetsrutiner og sjåførholdning var også totalt fraværende som regler ellers forøvrig også er. :-P
Bussen hadde vel sitteplasser til ca 20 personer og jeg antar det var en 30 ombord fordelt på seter, tak, og ellers hengende ut av dørene på siden som forøvrig var åpne hele turen. Det var sågar enkelte som krabbet ut bakdøra og så langs siden av bussen og inn foran mens vi var i fart. Samtidig spraket det sødmefylte sviskesanger fra 50 og 60 tallet over anlegget på i overkant høyt volum under hele turen - det er denne musikken som er populær blant befolkningen i Timor-Leste nå.
Veien var et oppkomme av dårlige broer, hull, steinsprang og jordskred så det var stadige nedbremsninger til 0 for å liste seg over et hull, og igjen FULL PINNE på strekket etterpå. Bussen brøyt sammen to ganger i løpet av turen, men ble tapet sammen igjen etter litt styr og hjelp fra passerende lastebiler og omsider kom vi frem til Bacau som etter Dili er landets nest største by.
I Bacau ligger det en "gamleby" som er gjenværende fra tiden da Portugiserne kontrollerte landet. En hovedbygning i denne gamlebyen er det nåværende Pousada Hotell (tidligere administrativ bygning) med tilhørende badepark (nå offentlig svømmebasseng). Dette er det fineste hotellet som finnes i hele landet, og restauranten som ligger her er også den beste. Da jeg kom i resepsjonen etter en 3,5t lang nær-døden-opplevese underveis fikk jeg imidlertid beskjed om at hotellet (10 rom) faktisk var fullt! Gode råd var i sannhet dyre og med en drøy time til solnedgang var jeg litt i beita over hva jeg skulle finne på.
Heldigvis hadde jeg før jeg dro fra Dili pratet med en kar som nevnte for meg at sør for Baucau var det noen flotte "ensomme" strender på et sted som kaltes Osolata. Jeg mente jeg hadde lest noe hos Lonely Planet på Internett om at det skulle finnes noe overnattingsmuligheter der nede, og noterte meg navnet på en lapp. Nå stod jeg da i Baucau med denne lappen med "Oslolata" på og en time igjen til solnedgang.
Jeg begynte å gå nedoverbakke og etter tre kvarter kjapp gange, flerfoldige spørringer om jeg var på rett vei, utallige Bon Dia og Hello Mister, kom jeg utrolig nok frem til dette stedet som i høyeste grad viste seg å eksistere. Men det viste seg at det fulgte en ganske dyster historie med på kjøpet..
Under opptøyene i 2007 var det stor misnøye mot det sittende statsoverhode. Det var langt i fra en flerpartiregjering og mange mente at landet var mer på vei mot et diktatur enn en demokratisk stat. Det viste seg at dette stedet, Osolata, var et sted hvor Statsministeren blant annet hadde overnattet, og det førte til at det plutselig ble et mål for mobbens vrede. Oppviglerne hadde slått til mot gjestgiveriet og brent ned alle bungalowene! Og ettersom det ikke akkurat er rikfolk i Timor-Leste hadde de ikke hatt råd til å bygge dem opp igjen nå som inntektsgrunnlaget var tatt bort fra dem.
Men disse fantastiske menneskene hadde da et gjesterom i sitt eget hus og om det var i orden for meg så måtte jeg gjerne få bo der. De hadde dessverre ikke noe middag igjen til meg, men en av guttene kjørte meg opp igjen til Hotellet på motorsykkelen sin og ventet på meg utenfor mens jeg satt til livs landets beste tre-retter som letta lommeboka for $35.
Da jeg ankom Baucau fikk jeg beskjed om at strømmen hadde gått for 4 dager siden og at innbyggerne hadde fått beskjed om at den ville være borte en uke i forbindelse med utbedringer i sentralen. Da jeg kom ned til Osolata viste det seg imidlertid at de AKKURAT hadde fått strømmen tilbake, slik at arbeidet tydeligvis var over kjappere enn beregnet. Jippi, tenkte jeg! Har dere TV her?
Det hadde de, og flere av guttene var interesserte i fotball, så kvartfinalen i Champions League mellom Chelsea og Manchester United skulle flere se selv om denne begynte 03:45. Jeg ble vekket av forsiktig banking på døra sånn i tretiden og så bar det inn i stua sammen med 4 andre gutter og overværing av et forsmederlig tap og exit fra champions league, mens jeg satt på en madrass på gulvet og så på en 20 tommers billedrørs-tv med mono-lyd hjemme hos en vanlig familie i Øst-Timor. Det var i det hele tatt en såpass rørende og fin opplevelse hvordan de tok i mot meg at jeg greide faktisk ikke bli spesielt sur selv om laget mitt røyk ut av sluttspillet. :-)
I dag morges fikk jeg frokost servert ute på verandaen, måtte ta noen bilder av de yngste barna, og gikk meg en tur langsmed stranda og tok noen bilder mens jeg ventet på at en av guttene reparerte en motorsykkel så han kunne kjøre meg opp igjen til byen. Så nå sitter jeg her i Pusada Hotell ved siden av ei norsk(!) jente som jobber med uhjelpsstudier og syns jeg er en merkelig fyr som virrer rundt her som turist helt på egen hånd. Hun skal hjem til Norge om ikke så lenge og er ferdig med studiene til våren så jeg har hjulpet henne litt med å overføre CV'n hennes fra norsk til engelsk. Verden er i sannhet liten. :-)
Foran meg nå ligger nye 3 timer med å måtte se døden i hvitøyet på "helvetes-ekspressen" tilbake til Dili, og en siste natt på East Timor Backpackers. Tidlig i morgen tidlig flyr jeg via Darwin ned til Brisbane, og så er det en taxitur ned til Goald Coast hvor jeg skal besøke kompis Espen og bo der over helga. Kjenner det skal bli litt godt å komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen. Jeg er ganske bra skjeggete, skitten og solbrent her nå uten at det bryr meg så veldig mye men. ;-)
Fremme i Australia er verden i flere betydninger litt mer på "nett" enn her, så da skal jeg også prøve å få lagt ut et par poster med bilder fra Bali og Timor-Leste. Jeg har MYE bra!
Bon Dia.
Første dagen jeg kom hit fikk jeg som tidligere nevnt innkvartert meg på East Timor Backpackers hos en trivelig engelskmann og hans Timoresiske kone. Der bodde jeg en natt og brukte første dagen på å orientere meg litt i sentrum og prøve å komme til bunns i hva som var viktig å få gjort når først jeg var i landet. Timor-Leste er en veldig ung nasjon som først ble selvstendig i 2002, men som igjen opplevde opptøyer og i mindre borgerkriger så sent som i 2007/8. Det er med andre ord et land som virkelig strever med å komme seg på bena og som bærer preg av det hvor enn en snur seg.
Jeg var en tur bortom kirkegården i Santa Cruz hvor Indonesere henrettet hundrevis av mennesker i 1992, en hendelse som satte Øst-Timor-konflikten på kartet igjen etter å ha vært "glemt" av verden i flere år. Det er veldig pussig å gå rundt i byen som turist. Samtlige andre vestlige jeg har møtt har enten vært FN-soldater, hjelpearbeidere og frivillige, eller industrielle/diplomatiske rådgivere. Disse igjen holder seg ofte til sine egne og til jobbene sine, så jeg føler meg virkelig på upløyd mark her jeg labber rundt med ryggsekk, shorts og kamera i hånda.
Dag to var det opp grytidlig for å rekke taxibåten ut til Atauru, en liten øy som ligger en time-halvannen nord for hovedstaden Dili. Her har Australske Barry slått seg ned sammen med sin Timoresiske kone og to små tvillinger og driver lite gjestgiveri med 4 bungalower på stranda. På formiddagen var vi ute og snorklet på revene utenfor, og på ettermiddagen var det alle mann opp i lasteplanet på pick-upen og en kjøretur ned til øyas andre bosetning hvor katolske prester hadde lært opp de lokale konene i hvordan lage pizza og pasta. Så tro det eller ei, det fantes en Italiensk restaurant her ute. Føltes smått surrealistisk å sitte inne i et "ordentlig" hus og spise den type mat når man visste hva som var rett på utsiden.
Dagen etter var det opp i åttetiden og få i seg noe frokost på stranda før jeg hoppet på Taxibåten tilbake til Dili. Her fikk jeg ladet batteriene i kameraet igjen og pakket om svipptursekken før jeg føyk avgårde til bussholdeplassen. Et spørsmål som går igjen i en del situasjoner er: "Hva er prisen på et menneskeliv?" Jeg var i noen timer i går ganske sikker på at jeg hadde satt prisen på mitt eget til 16 US Dollar.
16 Dollar var det jeg sparte på å ta bussen til Baucau i stedet for å leie en motorsykkel og kjøre selv. I min enfoldighet tenkte jeg at her slipper jeg da å både lure på hvilken vei jeg skal kjøre og å vurdere ting som bensin, bekledning, parkering og annet. Alt dette er forsåvidt riktig, men om det var verdt de 16 dollarne er jeg smått usikker på fremdeles. Bussen var naturligvis i samme forfatning som resten av øya, noe jeg burde tenkt meg til, og sikkerhetsrutiner og sjåførholdning var også totalt fraværende som regler ellers forøvrig også er. :-P
Bussen hadde vel sitteplasser til ca 20 personer og jeg antar det var en 30 ombord fordelt på seter, tak, og ellers hengende ut av dørene på siden som forøvrig var åpne hele turen. Det var sågar enkelte som krabbet ut bakdøra og så langs siden av bussen og inn foran mens vi var i fart. Samtidig spraket det sødmefylte sviskesanger fra 50 og 60 tallet over anlegget på i overkant høyt volum under hele turen - det er denne musikken som er populær blant befolkningen i Timor-Leste nå.
Veien var et oppkomme av dårlige broer, hull, steinsprang og jordskred så det var stadige nedbremsninger til 0 for å liste seg over et hull, og igjen FULL PINNE på strekket etterpå. Bussen brøyt sammen to ganger i løpet av turen, men ble tapet sammen igjen etter litt styr og hjelp fra passerende lastebiler og omsider kom vi frem til Bacau som etter Dili er landets nest største by.
I Bacau ligger det en "gamleby" som er gjenværende fra tiden da Portugiserne kontrollerte landet. En hovedbygning i denne gamlebyen er det nåværende Pousada Hotell (tidligere administrativ bygning) med tilhørende badepark (nå offentlig svømmebasseng). Dette er det fineste hotellet som finnes i hele landet, og restauranten som ligger her er også den beste. Da jeg kom i resepsjonen etter en 3,5t lang nær-døden-opplevese underveis fikk jeg imidlertid beskjed om at hotellet (10 rom) faktisk var fullt! Gode råd var i sannhet dyre og med en drøy time til solnedgang var jeg litt i beita over hva jeg skulle finne på.
Heldigvis hadde jeg før jeg dro fra Dili pratet med en kar som nevnte for meg at sør for Baucau var det noen flotte "ensomme" strender på et sted som kaltes Osolata. Jeg mente jeg hadde lest noe hos Lonely Planet på Internett om at det skulle finnes noe overnattingsmuligheter der nede, og noterte meg navnet på en lapp. Nå stod jeg da i Baucau med denne lappen med "Oslolata" på og en time igjen til solnedgang.
Jeg begynte å gå nedoverbakke og etter tre kvarter kjapp gange, flerfoldige spørringer om jeg var på rett vei, utallige Bon Dia og Hello Mister, kom jeg utrolig nok frem til dette stedet som i høyeste grad viste seg å eksistere. Men det viste seg at det fulgte en ganske dyster historie med på kjøpet..
Under opptøyene i 2007 var det stor misnøye mot det sittende statsoverhode. Det var langt i fra en flerpartiregjering og mange mente at landet var mer på vei mot et diktatur enn en demokratisk stat. Det viste seg at dette stedet, Osolata, var et sted hvor Statsministeren blant annet hadde overnattet, og det førte til at det plutselig ble et mål for mobbens vrede. Oppviglerne hadde slått til mot gjestgiveriet og brent ned alle bungalowene! Og ettersom det ikke akkurat er rikfolk i Timor-Leste hadde de ikke hatt råd til å bygge dem opp igjen nå som inntektsgrunnlaget var tatt bort fra dem.
Men disse fantastiske menneskene hadde da et gjesterom i sitt eget hus og om det var i orden for meg så måtte jeg gjerne få bo der. De hadde dessverre ikke noe middag igjen til meg, men en av guttene kjørte meg opp igjen til Hotellet på motorsykkelen sin og ventet på meg utenfor mens jeg satt til livs landets beste tre-retter som letta lommeboka for $35.
Da jeg ankom Baucau fikk jeg beskjed om at strømmen hadde gått for 4 dager siden og at innbyggerne hadde fått beskjed om at den ville være borte en uke i forbindelse med utbedringer i sentralen. Da jeg kom ned til Osolata viste det seg imidlertid at de AKKURAT hadde fått strømmen tilbake, slik at arbeidet tydeligvis var over kjappere enn beregnet. Jippi, tenkte jeg! Har dere TV her?
Det hadde de, og flere av guttene var interesserte i fotball, så kvartfinalen i Champions League mellom Chelsea og Manchester United skulle flere se selv om denne begynte 03:45. Jeg ble vekket av forsiktig banking på døra sånn i tretiden og så bar det inn i stua sammen med 4 andre gutter og overværing av et forsmederlig tap og exit fra champions league, mens jeg satt på en madrass på gulvet og så på en 20 tommers billedrørs-tv med mono-lyd hjemme hos en vanlig familie i Øst-Timor. Det var i det hele tatt en såpass rørende og fin opplevelse hvordan de tok i mot meg at jeg greide faktisk ikke bli spesielt sur selv om laget mitt røyk ut av sluttspillet. :-)
I dag morges fikk jeg frokost servert ute på verandaen, måtte ta noen bilder av de yngste barna, og gikk meg en tur langsmed stranda og tok noen bilder mens jeg ventet på at en av guttene reparerte en motorsykkel så han kunne kjøre meg opp igjen til byen. Så nå sitter jeg her i Pusada Hotell ved siden av ei norsk(!) jente som jobber med uhjelpsstudier og syns jeg er en merkelig fyr som virrer rundt her som turist helt på egen hånd. Hun skal hjem til Norge om ikke så lenge og er ferdig med studiene til våren så jeg har hjulpet henne litt med å overføre CV'n hennes fra norsk til engelsk. Verden er i sannhet liten. :-)
Foran meg nå ligger nye 3 timer med å måtte se døden i hvitøyet på "helvetes-ekspressen" tilbake til Dili, og en siste natt på East Timor Backpackers. Tidlig i morgen tidlig flyr jeg via Darwin ned til Brisbane, og så er det en taxitur ned til Goald Coast hvor jeg skal besøke kompis Espen og bo der over helga. Kjenner det skal bli litt godt å komme seg tilbake til sivilisasjonen igjen. Jeg er ganske bra skjeggete, skitten og solbrent her nå uten at det bryr meg så veldig mye men. ;-)
Fremme i Australia er verden i flere betydninger litt mer på "nett" enn her, så da skal jeg også prøve å få lagt ut et par poster med bilder fra Bali og Timor-Leste. Jeg har MYE bra!
Bon Dia.
søndag 10. april 2011
Monkey Business på Bali
"Gjerningsmannen beskrives som liten, hårete og klåfingra med både hender og føtter - og så hadde han hale." Slik kunne rapporten sett ut dersom jeg ikke hadde greid å fått tilbake solbrillene mine og måtte politianmeldt tyverier. Rampete apekatter på Bali! Og noe av det som morer dem mest er å stjele kameravesker, solbriller, sandaler og annet de kan få tak i av turistene og ta dem med seg opp i trærne og sitte der og erte. Heldigvis er mat enda mer spennende så måten vi løste mitt problem på var å kaste opp nok små bananer til at han ikke hadde muligheten til å holde fast på solbrillene samtidig med å få tak på maten. Det var rett nok de lokales idé dette. Undertegnede hadde allerede begynt å leite frem et par større steiner..
Bali er ganske annerledes enn Jakarta - i hvert fall om man holder seg i turistdelene av øya. Handelsområdet Ubud er ganske spesielt og består av 4 forsteder med hvert sitt håndtverksområde. Overalt er det salgsboder og utstillinger samtidig med at de fastboende holder til midt oppi det hele med dagligdagse ting som klesvask og matlaging.
Det er ikke så ille dyrt å være nordmann på Bali. Eksempelvis koster det i underkant av 400kr å leie en bil med sjåfør for en hel dag (9t). Jeg gjorde dette et par dager da det viste seg å være en kjempefin måte og komme seg rundt på. Dersom man ikke bare er på besøk for å surfe og shoppe er det massevis av ting å se. Jeg fikk blant annet overvært en klassisk dans/skuespill og besøkt en av kaffeplantasjene. Der fikk jeg også smakt på den smått berømte Luwak-kaffen som er kalt opp etter det dyret kaffebønnene passerer gjennom før de blir høstet av mennesker. Spesielt.
I tillegg var vi langt til fjells og så på en av Balis vulkaner, samt flere templer rundt omkring. Morsomt å se at selv etter hundrevis av år er det knapt nok modernisering å spore i Balinesisk byggeskikk. De bygger og bygger i stein fremdeles akkurat som i riktig gamle dager, og selv i turistsentrene står tårn, spir og skulpturer side om side med logoer fra KFC og Starbucks. Jeg var også og så på flere såkalte "ris-terrasser" hvor de lokale har laget store trappetrinn i fjellsiden og så ledet vann til disse for å muliggjøre dyrking av ris på steder hvor det ikke er flatt. Litt av det samme Inka-indianerne drev med borte i Peru! Høydepunktet kulinarisk sett var å sitte barføtt i sanden og se solen synke i havet mens det i bakgrunnen ble tilberedt sprell levende sjømat over åpen flammene.
Ellers var oppholdet på Hard Rock Hotell absolutt å anbefale. Øyas største swimmingpool (som jeg ikke en gang var uti!), flotte rom, treningssenter og utrolig masse bra musikk som ble spilt overalt en beveget seg. Og de skulle aldri ha signaturer på noen papirer. Der på Hotellet kaltes dette Autograf må vite. ;-)
Mastercardet mitt som går under navnet "One Card to rule them all" gav meg litt problemer i utsjekken fra hotellet samtidig med det nektet å gi meg kontanter på flyplassen. Det var derfor med litt urolighet jeg satt på flyet til Øst-Timor og fylte ut feltet på ankomstskjemaet hvor det stod: "If You are not working in Timor-Leste how will You provide for your stay?" Saken ble ikke bedre da jeg ved landing ble møtt av en kø i retning en luke hvor det stod "ankomstavgift $30". Gode råd var dyre så jeg hoppet ut av køen, tok på meg en svært alvorlig mine, og smatt etter noe flypersonale inn en dør på siden. Det gikk.
Etter bagasjefangst og passkontroll var jeg "Home free" og klarte etter litt å lokalisere en minibank. Denne snakket heldigvis samme språk som kredittkortet mitt og jeg tok ut maksbeløpet 2 ganger bare for å være sikker på ikke og havne i samme situasjon igjen. Og Hard Rock Hotel til $230 per natt er bytta ut med East-Timor Backpackers til smått sympatiske $12. Det er tross alt Asias fattigste land jeg er i nå. Jeg får ut og utforske litt! Tror det meste her borte lar seg ordne med litt hjelp av døde, amerikanske presidenter. ;-)
Edit: jeg måtte fjerne bildene fra dette innlegget da det er umulig å finne en uplink stabil nok til at jeg får lasta dem opp. Internett "låner" vi visstnok av en ukjent nabo et sted og jekker det opp med en booster. Strømmen har for øvrig også gått 2 ganger siste 40min så nå kjører vi på diesel. Tilstander! He he
Bali er ganske annerledes enn Jakarta - i hvert fall om man holder seg i turistdelene av øya. Handelsområdet Ubud er ganske spesielt og består av 4 forsteder med hvert sitt håndtverksområde. Overalt er det salgsboder og utstillinger samtidig med at de fastboende holder til midt oppi det hele med dagligdagse ting som klesvask og matlaging.
Det er ikke så ille dyrt å være nordmann på Bali. Eksempelvis koster det i underkant av 400kr å leie en bil med sjåfør for en hel dag (9t). Jeg gjorde dette et par dager da det viste seg å være en kjempefin måte og komme seg rundt på. Dersom man ikke bare er på besøk for å surfe og shoppe er det massevis av ting å se. Jeg fikk blant annet overvært en klassisk dans/skuespill og besøkt en av kaffeplantasjene. Der fikk jeg også smakt på den smått berømte Luwak-kaffen som er kalt opp etter det dyret kaffebønnene passerer gjennom før de blir høstet av mennesker. Spesielt.
I tillegg var vi langt til fjells og så på en av Balis vulkaner, samt flere templer rundt omkring. Morsomt å se at selv etter hundrevis av år er det knapt nok modernisering å spore i Balinesisk byggeskikk. De bygger og bygger i stein fremdeles akkurat som i riktig gamle dager, og selv i turistsentrene står tårn, spir og skulpturer side om side med logoer fra KFC og Starbucks. Jeg var også og så på flere såkalte "ris-terrasser" hvor de lokale har laget store trappetrinn i fjellsiden og så ledet vann til disse for å muliggjøre dyrking av ris på steder hvor det ikke er flatt. Litt av det samme Inka-indianerne drev med borte i Peru! Høydepunktet kulinarisk sett var å sitte barføtt i sanden og se solen synke i havet mens det i bakgrunnen ble tilberedt sprell levende sjømat over åpen flammene.
Ellers var oppholdet på Hard Rock Hotell absolutt å anbefale. Øyas største swimmingpool (som jeg ikke en gang var uti!), flotte rom, treningssenter og utrolig masse bra musikk som ble spilt overalt en beveget seg. Og de skulle aldri ha signaturer på noen papirer. Der på Hotellet kaltes dette Autograf må vite. ;-)
Mastercardet mitt som går under navnet "One Card to rule them all" gav meg litt problemer i utsjekken fra hotellet samtidig med det nektet å gi meg kontanter på flyplassen. Det var derfor med litt urolighet jeg satt på flyet til Øst-Timor og fylte ut feltet på ankomstskjemaet hvor det stod: "If You are not working in Timor-Leste how will You provide for your stay?" Saken ble ikke bedre da jeg ved landing ble møtt av en kø i retning en luke hvor det stod "ankomstavgift $30". Gode råd var dyre så jeg hoppet ut av køen, tok på meg en svært alvorlig mine, og smatt etter noe flypersonale inn en dør på siden. Det gikk.
Etter bagasjefangst og passkontroll var jeg "Home free" og klarte etter litt å lokalisere en minibank. Denne snakket heldigvis samme språk som kredittkortet mitt og jeg tok ut maksbeløpet 2 ganger bare for å være sikker på ikke og havne i samme situasjon igjen. Og Hard Rock Hotel til $230 per natt er bytta ut med East-Timor Backpackers til smått sympatiske $12. Det er tross alt Asias fattigste land jeg er i nå. Jeg får ut og utforske litt! Tror det meste her borte lar seg ordne med litt hjelp av døde, amerikanske presidenter. ;-)
Edit: jeg måtte fjerne bildene fra dette innlegget da det er umulig å finne en uplink stabil nok til at jeg får lasta dem opp. Internett "låner" vi visstnok av en ukjent nabo et sted og jekker det opp med en booster. Strømmen har for øvrig også gått 2 ganger siste 40min så nå kjører vi på diesel. Tilstander! He he
onsdag 6. april 2011
Plusser og minuser i Jakarta
Dette var annerledes enn Singapore gitt! Lonely Planet skriver i sin reiseguide for Indonesia "Jakarta is a hard city to love", noe jeg virkelig ikke er enig med dem i. Som Shanghai er det en by full av kontraster og skarpe skiller mellom fattig og rik. Et øyeblikk kan man navigere seg sidelengs i trange smug og mer eller mindre passere gjennom kjøkkenet til folk, for i neste øyeblikk å bli kroppsvisitert på vei inn i et fullt airconditioned super-kjøpesenter.
Dagen i går var full av inntrykk. Vi tok en taxi til havna og støtte på en "guide" der som gjerne ville vise oss rundt mot litt kompensasjon. Etter litt pruting ble vi enige, og det viste seg å være en kjempeide. Først fikk vi en omvisning på havna med besøk ombord en av lasteskipene. Deretter ble vi rodd over i båt til den såkalte "Fishing Village" hvor vi virkelig fikk tatt slummen på pulsen. Det som slo meg mest var hvor utrolig muntre og varme folk var trass i at de stort sett ikke hadde nåla i veggen. Får en til å tenke litt på eget karrieremas. :-)
Det var også veldig morsomt med ungene her. Når de så en stor hvit mann kom de løpende bort og ba om å bli tatt bilde av. Etterpå måtte jeg vise dem bildet mens de gjentatte ganger sa "thank You, thank You, thank You". Helt ærlig kunne jeg meget gjerne vært i denne bydelen alene et par dager til.
Men begrensede midler tatt i betraktning vet de å ordne seg her! Et par eksempler er sykkeltaxi (sykkel med polstret baksete og fothvilere) og små, mobile karuseller for barn drevet av pedaltråkk.
Vi var også en tur gjennom chinatown med dens trange handlegater og utallige naturmedisinsjapper. Jeg ble ved flere anledninger spurt hvorvidt jeg visste hvem Bruce Willis var, og fikk tilogmed et gratis eple av en frukthandlerdame som var helt overbevist om at jeg i hvert fall måtte være broren hans! Hehe, det er tydelig at Willis er stor her nede men det stopper ikke der. Ute på byen i forgårs fikk jeg direkte spørsmål fra betjeningen på et utested: "excuse me Sir, but are you Steve Austin?". Og i løpet av dagen i går kom den igjen enda en gang. Om ikke annet er det en god icebreaker og ligne på kjente mennesker. Og Hollywood-actionhelter er Hot i Indonesia. Jeg fikk til og med rabatt på hotellrommet her på Hard Rock Hotell Bali av den grunn! Latterlig opplegg. :-)
På kvelden dro vi en tur til mer "upper class" strøk, og restaurant med live-band. De kjørte etter "sanger på forespørsel" -prinsippet og undertegnede hadde naturligvis en lengre liste klar. Og med 3(!) Vokalister var det ikke den sang de ikke greide dra. Første gang jeg hører ACDC's "You shook me all light long" fremført av kvinnelig vokalist, men det var noe hun greide meget bra! Ellers ble jeg umiddelbart fant av bandet, og de av meg, så mail og telefonnummer er utvekslet med oppfordring om å finne spillejobber i Norge. Og det er jo noen komplisert som skal gifte seg fremover.. ;-)
Dagen i dag var mindre morsomt. Jeg stod for mesteparten av gårsdagens utlegg for meg og min indiske "kompis", men da jeg skulle avgårde i dag formiddag var dyrene sjekket ut og forsvunnet fra hotellet. Litt spesielt ettersom han hadde enda en dag til i Jakarta og også skyldte meg fem-seksundre kroner.. møkkamann! Forsinkelser i trafikken gjorde også sitt til at flyet mitt til Bali gikk uten meg, men heldigvis var det ikke snakk om mer enn drøye femhundre kroner og halvannen time ventetid for neste flight.
Nå er jeg på plass på Bali og innkvartert på Hard Rock Hotell ved Kuta Beach. Her blir jeg fem dager før jeg setter kursen mot Øst-Timor og litt mer kummerlige kår. Så langt fremstår Bali som en super-turistfelle hvor prisene er justert mangfoldige hakk. Men, jeg er på ferie og som Wilhelm sier "er man på tur så er man på tur". :-)
mandag 4. april 2011
Starten går i Singapore
Da er man i gang igjen her og virkelig i gang denne gangen. Etter å ha sett Marina Bay Sands på Discovery Channel en gang i fjor var det klart jeg måtte bo her nå. Meningene mine er litt todelte. På den ene siden var bassenget og utsikten fra toppen helt enestående, og alt av mat som ble servert aldeles utsøkt. Men når det er sagt manglet følelsen av elsklusivitet som jeg f.eks fikk på The Palm i Dubai. Rommene var helt ok men ikke noe mer, og resepsjonsområdet med alle turistene fikk det hele til å fremstå litt mainstream selv om jeg riktig nok ikke så charter-Svein. En annen ting er at de skulle ha 15 Singapore dollar per time for å bruke Internet, og det er da direkte uhørt når en betaler 2000kr per natt for rommet. Nå når jeg skriver dette sitter jeg i Jakarta, Indonesia hvor jeg betaler 150kr natta og Internett er inkludert. Men bortsett fra det kan jeg ikke skryte på meg jeg sitter på noen Waldorf Estoria, for å si det sånn. ;)
Turen til Singapore ble dyr i år av flere grunner. Nytt kamera måtte kjøpes inn som tåler litt sand og vann, hotellet (med tilhørende casino) var et kapittel for seg, og på toppen av det ordnet Blackberryen kaldenderen min slik at det fremstod som jeg hadde 7t flere til gode enn jeg hadde. Dette førte igjen til at jeg handlet billetter til Universals themepark dagen i forveien, men endte opp med å måtte gi dem til en liten gutt i resepsjonen da jeg lettere panisk løp for å få tak i en taxi.
Men det ordna seg, nå er jeg i Indonesia og ting koster en brøkdel. Det er nært å sammenlikne med land som Filippinene, eller Vietnam. På flyet hit traff jeg en Inder, Mickey, som jobber i Singapore og som dro hit til Jakarta i samme ærend som meg. Vi booket oss inn på samme hotell og planen nå er å komme seg ut og få tak i noe lokal mat og se litt på livet. Spennende å se hvordan magen blir i morgen da, og om 2 dager setter jeg kursen mot Bali. Prøver å få til en oppdatering også derfra. Tos!
Abonner på:
Innlegg (Atom)